Unge mennesker må gjerne feire mangfold og frihet i søken etter en egen plass og i opprør mot det etablerte. Det skal være sånn. Pride kan noen steder fremstå som en slags ny hippiebevegelse for endringer, likhet og kjærlighet, og litt fred i verden. Dessverre fremstår arrangøren i Oslo som alt annet enn idealistisk ungdom, men som voksne med en klar politisk agenda, som styrer og utnytter unges behov for normbryting og nye måter å utvikle seg på. At et samfunn må endres med en viss konsensus for å unngå for store motsetninger innad, er det ingen vilje til å reflektere over. Og hvis et samfunn skal endre grunnleggende strukturer, må det kunne forklares bedre enn at «transfolk kastes under bussen» hvis ikke alle er med på endringene. 

Fri har en klar seksualliberalistisk politikk som uttrykkes blant annet gjennom bekjempelse av kjønnsnormer. I deres mangfoldige og fargerike Pride-arrangement er det ikke plass til lesbiske kvinner som mener at menn er menn selv om de føler seg som kvinner, eller protesterer på kjønnsnøytralisering av språk og lovverk fordi de er redd for å miste kjønnsbaserte rettigheter.

Det som får plass er seksuelle fetisjer og reklamering for sexarbeid. De som kombinerer sex og dop (chemsex) er en gruppe som ikke bare er velkomne deltagere i Pride, men som helseminister Høie spesielt har nevnt som dobbelt stigmatiserte hva skeive angår. Barn og unge i UngBDSM-miljøet under Fris beskyttelse, får ikke lov å fortelle om hvem de møter på munch-treff der er en 16-åring kan møte en 29-åring og etterhvert få innføring i en seksualitet litt utenom det vanlige. 

At seksuell frihet og eksperimentering appellerer til unge, er ikke nytt. Dessverre blir det misbrukt og kommersialisert av voksne mennesker, og vi ser den samme overgrepskulturen som vi så da den seksuelle frigjøringen på 60-70-taller økte sexpresset mot kvinner og ga menn tilgang til mer sex og pornoindustrien et nytt marked. 

Innenfor tenkning er det heller ikke nytt at kjønn og etablerte samfunnsstrukturer settes under lupen, dissekeres og analyseres. I kretsen rundt Foucault dekonstruerte man både kjønn og eksistens og analyserte fordommer så langt at det kan se ut noen mistet enhver dømmekraft. Selv omskrev han sin egen «Seksualitetens historie» etter en syretripp og ble en kultfigur som homoseksuell og aidssyk tilsynelatende uten hemninger. Da Judith Butler kom på banen og stilte nye spørsmål om kjønn og kjønnsroller, ble hun løftet frem som en stjerne ikke bare i filosofi, men også i politikk, og det er det siste som er betenkelig, ettersom få politikere har filosofisk skolering til å tolke en tenker som Butler. Likevel tas hennes teorier til inntekt for politisk kamp mot heteronormativet og familiestrukturene i samfunnet, og i noen miljø blir hun også beskyldt for rettferdiggjøring av pedofili. 

Fri og Rosa kompetanse har fått innpass i barneskoler gjennom politiske vedtak. Det er en fallitterklæring for både pedagogikk og undervisningsopplegg. Oslo-styret er kompromissløse og går til angrep på alle som stiller spørsmål. Og tror man ikke på at det går an å skifte kjønn, er man per se transfob. Er man skeptisk til ny lovgivning, og tror det fins to kjønn, er man hatefull, og det ropes om inkluderende feminisme mens det oser av kvinneforakt. Splittelsen i det skeive miljøet er skapt av dem som kom til dekket bord, og lesbiske feminister var med å dekke bordet. Det vi nå blir servert er ikke inkluderende, men ekspanderende, autoritært og grenseløst. Lesbiske feminister har forlatt selskapet.