Kvinner og jenter trenger å se at kvinner og kvinneorganisasjoner kjemper for rettferdig og trygg idrett. Signaleffekten av at dette temaet nå debatteres i pressen nesten utelukkende av menn, er svært uheldig for dagens generasjon av jenter. Vi er her, vi prioriterer jenter og kvinner. Vi forventer at Norges idrettsforbund og pressen lytter til vår stemme.
Hvordan kan vi sikre jenter og kvinners rett til idrettsglede og rettferdige forhold i idretten, når hankjønn som identifiserer seg som jenter og kvinner nå har fått full rett til å delta i idrett som jenter og kvinner? Women’s Human Rights Campaign, WHRC Norge skrev i november brev til Norges idrettsforbund, NIF, der vi ba dem gjøre en juridisk og etisk vurdering av menns deltakelse i kvinneidrett. Dette var i lys av høstens vedtak om at kjønnsidentitet blir en beskyttet karakteristikk i straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer, og i lys av World Rugbys konklusjon vedrørende menns deltakelse på kvinnelag. Vi fikk svar på vår henvendelse, som kan leses her, etter 6 måneder.
NIF svarer i stedet barne- og ungdomstrener Frode Saugestad på hans kronikk i Aftenposten 3. desember, hvor Saugestad påpeker det åpenbare: “Menn i kvinneidrett er juks”. Rådgiver Håvard B. Øvregård, på vegne av NIF, omgjør i svaret sitt kvinners rettigheter til et universal-hull der alle andres behov, spesielt hankjønns behov, sluses inn og kalles “likestilling”. Hvordan har NIF tenkt å gå frem for at kvinner, jenter og trenere ikke blir utsatt for straff for å forholde seg til kvinners rettigheter? Eller er det meningen at det å forholde seg til kvinners rettigheter eller sunn fornuft skal gjøres straffbart, også i idretten?
Menn har en betydelig fysiologisk fordel over kvinner selv etter testosteronreduserende behandling, og menns fysikk med større muskel- og benmasse medfører en betydelig risiko for at kvinnelige utøvere kan påføres alvorlige skader dersom menn med en subjektiv og personlig oppfattelse av å være kvinner får delta i kvinneidrett. Denne konklusjonen er også reflektert i rapporter som viser at menns testosteronnivåer er langt over det kvinnelige gjennomsnittet, selv etter tre år med testosteronreduserende behandling.
Vi ser at flere forsøker å fremstille høye testosteronnivåer som en naturlig forekomst blant kvinner, spesielt ved å henvise til Caster Semanya, uten å være klar over at Caster Semanya er hankjønn. Semanya har mangel på enzymet 5-alfa reduktase, en svært sjelden DSD (kjønnsutviklingsforstyrrelse) som kun rammer hankjønn. Denne enzym-mangelen fører til en undervirilisering av ytre kjønnskarakteristika i hankjønn i løpet av fosterstadiet. I praksis fører tilstanden ofte til utvikling av mikro-penis og til at testikler blir værende inne i kroppen. Mange med denne tilstanden blir utsatt for unødvendig kjønnsnormaliserende kirurgi, en praksis som interkjønn-aktivister lenge har forsøkt å fjerne. Men idretten risikerer å fremme slik utdatert praksis, ved å åpne for økonomiske insentiver: Praksiser der guttebarn med mikropenis utsettes for kirurgi som imiterer vagina og hvor de blir sosialisert som hunkjønn, og idrettens rolle i dette, har gjort seg gjeldende spesielt de siste ti årene. Verdensmesterskap i friidrett for kvinner har en unormal høy andel av hankjønn med DSD. Det internasjonale forbundet for friidrett har måttet spesifisere at hankjønn med denne tilstanden allikevel ikke kan delta i kvinneidrett, og at kirurgiske inngrep ikke endrer på dette. At hankjønn med DSD kan delta i kvinneidrett er urettferdig for kvinner, som ellers ville ha vunnet disse mesterskapene.
Hankjønn i kvinneidrett har varige fordeler til tross for hormonbehandling. De nyeste studiene viser at denne fordelen varer minst 3 år, trolig lenger. Hvorfor er det doping når en kvinne tar testosteron for å oppnå bedre ytelse, mens det skal hylles og feires når en mann med testosteron langt over normalt kvinnelig nivå vil søke “idrettsglede” i kvinnekategorien? Johaug ble hånet for å ha brukt en leppepomade med spor av “dopingmiddel”, men permanent doping i form av en kropp som har gjennomgått mannlig pubertet skal ignoreres?
Kvinner er ikke små, svake menn. Kvinner og jenter har egen fysiologi, muskelsammensetning, beinbygning og forbrenning. Dette har blitt ignorert i medisinske studier og idrettsstudier i alle år, hvor hankjønn fremdeles behandles som den usagte malen. Kvinner har kun hatt lov til å delta i konkurransesport i Norge, som i store deler av verden, siden 70-tallet. I Norge løp kvinner med politiet i hælene så sent som i 1975, da Gerd von Lippe og Ingrid Ellingsen snek seg med på Holmekollstafetten til tross for at dette var ulovlig for kvinner. Idrettsvitenskap har kun det siste tiåret gitt rom til forskning som setter kvinnekroppen i fokus. Skal Norges Idrettsforbund bedrive virkelighetsfornektelse på kvinner og jenters bekostning og finansiert av skattebetalere, når studier på kvinnekroppen endelig begynner å bli tatt alvorlig? Skal kvinner og jenter igjen oppleve at politiet er i hælene når de påpeker sin rett til rettferdige deltakelse i kvinnesport? Skal trenere og idrettslag risikere søksmål for å forholde seg til FNs kvinnekonvensjon? Dette er et tilbakeslag mot vitenskap og likestilling som vi ikke kan akseptere.
I 2015 lovte helseminister Bent Høie at lovverket om juridisk kjønn skulle utformes nettopp for å bekjempe holdninger om at biologisk kjønn har noe å si, også for deltakelse i idretten. Nå ser vi konsekvensene av Høies løfter på stadig flere samfunnsområder. En av disse konsekvensene er altså at kvinner, trenere og idrettslag kan straffeforfølges for å forholde seg til kvinners menneskerettigheter. Nå er det nok: stå opp for kvinners menneskerettigheter!
WHRC Norge – del av Women’s Human Rights Campaign
Christina Eline Ellingsen og Anne Kalvig
