Jenny Klinge, Stortingsrepresentant for Senterpartiet. Foto: Ragne B. Lysaker / Senterpartiet
Det finnes mange typer kvinnfolk,
men alle er hunkjønn.
2021: Jenny Klinge som representerer Senterpartiet i justiskomiteen på Stortinget ser inn i TV-ruta og understreker at det ut fra vitenskapelige og biologiske fakta kun finnes to kjønn; kvinnfolk og kara.
Årsaken til at Klinge må presisere denne grunnleggende kunnskapen om oss mennesker er at hun befinner seg i debatt på Dax18. Tema for debatten er at det i forslag til ny barnelov foreslås at fødeforelder skal erstatte begrepet mor i lovverket.
Begrunnelsen for å endre begrepet mor til fødeforelder i lovverket er noens behov for et mer kjønnsnøytralt språk knyttet til det å være kvinne og mor. Det finnes knapt noe som er mer kjønnsbestemt enn det å bli gravid, føde og bli mor. Så hvorfor skal vi finne et kjønnsnøytralt språk på noe som er så kjønnsspesifikt?
Noen hevder at et kjønnsnøytralt språk er mer inkluderende for den minipromillen kvinner og menn som identifiserer seg som trans. Jeg tror ikke det. Hankjønn som identifiserer seg som transkvinner er biologisk hankjønn. Det eneste kriterier for å kategoriseres som ‘transkvinne’ er altså at du er biologisk mann/hankjønn.
Å endre juridisk kjønn er en teknisk formalitet.
Det er umulig å endre biologisk kjønn. Du er mann eller du er kvinne. Menn blir ikke hunkjønn av å fjerne mannlige kjønnsorganer eller ta østrogen. Og kvinner blir ikke hankjønn av å kirurgisk fjerne brystene sine eller ved å innta testosteron som gir mørkere stemme, skjeggvekst og ofte måne/skallethet. Kvinner er ikke en redusert eller amputert utgave av mannen. Det at menn kan endre sitt juridiske kjønn til kvinne endrer på ingen måte ikke deres biologiske hankjønn. Juridisk kjønn eliminerer ikke biologisk kjønn. Biologisk kjønn kan ikke overskrives.
For 99 prosent av befolkningen er vårt juridiske kjønn i samsvar med vårt biologiske kjønn.
Mye av forvirringen rund kjønn kom etter at Stortinget i 2016 vedtok at de som vil endre sitt juridisk kjønn skal få gjøre det uten noe form for konsultasjon eller kriterier. Dette innebærer at barn som har fylt 6 år, med foreldrenes samtykke, kan endre sitt juridisk kjønn ved noen tastetrykk. Å endre juridisk kjønn er en formalitet. Men hva slags samtykkekompetanse har egentlig en seksåring?
Mitt liv som hunkjønn.
Datter, mor, ektefelle, bestemor, tante og kvinne. Hvorfor ble jeg ikke overrasket over at det var jeg og ikke min ektemann som ble gravid? Selv om jeg er født under annen verdenskrig (1943) erfarte jeg tidlig at det kun er kvinnfolk som blir gravide og føder. Dette er elementærkunnskap. Uten kjønn, kjønnsorganer, sædceller, eggceller og kvinnens reproduktive egenskaper – ingen menneskehet.
Vi kvinner bærer frem og føder nye liv hver dag. Det har vi gjort i flere tusen år. At kvinnekroppen har denne egenskapen har medført kvinneundertrykkelse verden over. Menn som vil kontrollere gravide kvinner. Som for eksempel vil nekte kvinner abort.
Kvinner har fra vi er jenter den levde erfaringen av det å være i verden som hunkjønn. Denne erfaringen har ingen gutter eller menn, heller ikke de karane som ikke vil være kara. Og selv om det finnes mange typer kvinner; korte, lange, tykke, tynn, feminine, maskuline, androgyne og med svært så forskjellig kvinnelighet så har vi det til felles at vi er kvinner. De felles erfaringene jenter og kvinner har er knyttet til at vi er hunkjønn.
Hvordan har vi kommet dit at det regnes som hatefullt, ekskluderende og transfobt å uttrykke noe så elementært som biologiske realiteter?
Du trenger ikke si mer enn dette for å stemples som hatefull, ekskluderende transfob- og hvis du er kvinne som TERF:
1. Det finnes to kjønn, hunkjønn og hankjønn.
2. Bare kvinner er kvinner, bare hunkjønn er kvinner. Bare kvinner er lesbiske.
3. Det er ikke mulig å endre biologisk kjønn.
Kjønn og homofili henger sammen. Kjønn og heterofili henger sammen. Lesbiske og homofiles rettighetskamp handlet nettopp om det; kunnskapen om og retten til å avgrense sin seksuelle legning til likekjønnede. Homofile menn tiltrekkes av menn og lesbiske tiltrekkes av kvinner.
Som så mange som vokste opp i etterkrigstiden deltok jeg i kvinnefrigjøringen på 1970/80 tallet. En av sakene som sto mitt hjerte nærmest var dagehjemsplass til alle så mødre skulle kunne ta utdannelse og delta i arbeidslivet også etter at de hadde født barn.
Muligheten til å ta utdannelse og forsørge seg selv var vesentlig for kvinners frigjøringskamp. Når kvinner fikk muligheten til å studere og forsørge seg selv – avstedkom også muligheten til at kvinner kunne dyrke sine talenter, realisere sitt potensiale og påvirke det samfunnet de virket i. Våre stemmer begynte å telle i samfunnet.
Å endre ordene og språket vi bruker for å beskrive kvinner i ulike faser av livet er ikke inkluderende. Det er bokstavelig talt en usynliggjøring av kvinner.
En del menn og kvinner mener mødre, søstre, tanter, døtre og kvinner som ikke føyer seg etter deres totalitære ideologi bør fratas muligheten til å få sin mening på trykk i media. Aller helst bør vi fratas både arbeid og inntekt.
Min erfaring etter å ha kastet meg inn i debatten om kjønn er at svært mange av de mennene som identifiserer seg som trans har liten eller ingen solidaritet med kvinner og de kjønnsbaserte rettighetene vi gjennom flere generasjoner har kjempet frem. Likevel krever de høylydt kvinners solidaritet. Det blir avkrevd av oss at vi lytte, se, forstå og “educate” oss selv. Kravet fra aktivistene er at vi kvinner skal sette oss selv og våre behov til side. Det synes jeg er urimelig.
Mange gode folk tror at vi som støtter kampen for jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter har noe i mot mennesker som definerer seg som trans. Det er feil. Men den kampen som handler om å endre på unge sårbare menneskers friske kropper, så de skal stemme overens med kjønnsrollen de identifiserer seg som, kan vi ikke stille oss bak.
Kontakter arbeidsgiver.
Dette skjer: Transaktivister tar kontakt med arbeidsgiverne til kvinner og menn som uttrykker at det kun finnes to kjønn, hunnkjønn og hankjønn, og at menn/hankjønn som identifiserer seg som trans ikke er kvinner eller for den saks skyld lesbiske. Flere har har kommunisert til meg og andre at de ikke tør å delta i debatten om jenters og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. De er redde for å miste jobben om de uttaler seg.
Arbeidstakeres ytrings- og organisasjonsfrihet har alltid vært er en viktig sak for LO. Det bør tilsi at det også er en kjernesak for Arbeiderpartiet som kanskje bør trekke litt i røttene sine for å få tak i hvorfor de ble dannet.
Som pensjonist går jeg fri, de kan ikke ta fra meg jobben.
Men heldigvis kan ikke transaktvistene ringe arbeidsgiverne til oss bestemødre å fortelle om hvor transfobe og hatefulle vi er på sosiale medier. Vi bestemødre er såpass gamle at vi har gått av med pensjon – vi har ingen arbeidsgiver og er derfor frie til å si hva vi mener uten å miste arbeid eller inntekten som gjør at vi kan forsørge oss selv. Kvinner på min alder har levd gjennom alle faser fra jente til bestemor. Likevel kategoriseres jeg og mine medsøstre som «transfobe» når vi som Jenny Klinge sier det finnes kvinnfolk og kara.
De streikende fyrstikkarbeiderskene i 1889. foto ukjent copyright arbeiderbevegelsens arkiv.
Å endre ord som beskriver kvinner i ulike faser av livet i lovverket fordi en minipromille av befolkningen ikke føler seg hjemme i sitt biologiske kjønn er, som Klinge ga uttrykk for på Dax18, misforstått toleranse. Mor, far, søster bror, gravid og fødsel er ord som presist beskriver biologiske realiteter. Det forholder de fleste av oss til. Jeg kan ikke huske at vi i Norge har vært redde for en liten minoritet som beskriver seg selv som sårbare, men samtidig skremmer svært mange godt voksne mennesker fra å si hva de tenker og mener på sosiale medier eller i offentligheten.
Og bare så det er sagt: å forsvare jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter er noe alle foreldre bør gjøre om de ønsker seg en god fremtid for sine døtre.
Gunhild Gjevjon
Fotografier i artikkelen er skjermdump fra Facebook/twitter.