I denne boken sendes vi rett inn i en beduinerleir. Bokens jeg-person, jentungen Fatima, er den yngste av flere døtre. Moren har ikke maktet å bære fram sønner som har overlevd, og i dette beduiner-miljøet er det en stor tragedie. Hun tilbringer dagene i et mørkt rom innenfor leirens gjerder, og Fatima forbinder henne med gråt.

Leirens overhode, ektemannen, faren og sønnen, er som handelsmann borte i forretninger i lange perioder. Fatima venter og lengter etter ham. De eldre søstrene hennes er opptatt av å lage i stand brudeutstyret sitt, og Fatima føler seg isolert og annerledes. Hun vil så gjerne utenfor murene. Hun klatrer i trær, gjemmer seg i den tørre brønnen, eller trekker seg inn i sin egen fantasiverden. Fantasihistoriene hennes fortelles i en lyrisk og symbolmettet stil. Fatimas farmor, Hakima, er misfornøyd med det meste, ikke minst med sin svigerdatter og dette vanskelige barnebarnet.

En av tjenestejentene – eller skal vi kalle det slavene – er den eneste som viser Fatima omtanke og kjærlighet, og så har hun en hest hun har fått av faren. Det hjelper ikke stort, for kvinner og jenter i velstående familier kan ikke rase rundt utenfor leiren. En engelsk kvinne kommer inn i bildet, og hun viser interesse for Fatima – eller er det bare hesten hennes hun vil ha?

Det er en liten, tynn bok, full av kvinneskjebner. Kvinner som er helt avhengige av mannen.

Dette er et eksotisk og helt ukjent miljø for de fleste av oss, og derfor både spennende og litt krevende å lese. Miral al-Tahawys språk flyter lett. Forfatteren er egyptisk, og født i 1968. Hun er selv av beduinerslekt, er yngst av syv søsken, og har en universitetsgrad i arabisk språk og litteratur. Denne boken er hennes første roman. Den kom i 1996, og er delvis selvbiografisk. Hun debuterte med en samling korte historier, og har senere kommet med ytterligere to romaner.