Helt øst i Russland, i en liten by som heter Sosnovka, vil du finne et lite museum og et monument som er dedikert til den engelske sykepleieren Kate Marsden. Selv om motorveien som går fra regionhovedstaden Yakutsk og inn til Sosnovka er i ferd med å bli oppgradert, er det ikke lenge siden den 480 kilometer lange veien var en grusvei som det gjerne tok en dagsreise å forsere. Langs denne veien kom Marsden ridende på hesteryggen i 1891, på jakt etter en plante som kunne kurere spedalskhet (lepra).
Kate Marsden var en engelsk sykepleier oppdagelsesreisende og skribent som ble født i London i 1859. Da hun var 16 år begynte hun å jobbe som sykepleier ved et sykehus i London, et yrke hun skulle ha livet ut.
Senere dro hun og moren hennes til New Zealand, hvor hun skulle hjelpe til med å pleie søsteren sin som hadde fått tuberkulose. Uheldigvis døde søsteren bare noen få dager etter at hun og moren ankom, og Marsden tok seg derfor jobb ved sykehuset i Wellington, men uhellet forfulgte henne. Etter å ha skadet foten sin i et fall i en stige, var hun ikke i stand til å jobbe på flere måneder. Til slutt sa hun opp jobben, til manges glede, og hun fikk med seg seks månedslønner på veien ut. Marsden ble nemlig oppfattet som både vanskelig og autokratisk av enkelte kolleger, som bare var glad for at hun var borte.
Men anklagene bekymret ikke Marsden, som hadde etablert en ambulanseordning på New Zealand. Hun hold flere foredrag der og under ett av dem annonserte hun at hun skulle reise til Hawaii for å jobbe med spedalske. Sykehuset i Wellington var opprinnelig blitt etablert for å tilby helsetjenester til Māori-folket, og Marsden fortalte senere at hun hadde jobbet med spesalske på stedet. Men selv om det var sykdom blant Māoriene som kunne minne om det, var det ingen spedalske blant dem.
Og ikke kom hun seg til Hawaii heller.
Isteden reiste hun fra New Zealand til England, og fra England til Bulgaria, hvor hun jobbet som sykepleier for russiske soldater som var blitt skadet under krigen med Tyrkia i 1877. Hun hadde fått jobb gjennom Røde Kors, og innsatsen hennes der fanget oppmerksomheten til keiserinne Maria Fedorovna (som var den danske prinsessen Dagmar før hun giftet seg). Her møtte hun de to leprapasientene som overbeviste henne om at oppdraget hennes var å jobbe med pasienter som hadde blitt rammet av sykdommen.
Hun fortsatte å jobbe som sykepleier og besøke de syke, men drømte om å dra ut til de britiske koloniene og jobbe med spedalske der. Etter å ha skaffet seg support fra dronning Victoria og prinsesse Alexandra, dro hun til Russland for å skaffe seg støtte hos den russiske kongefamilien. Med støtte fra disse kunne hun reise og besøke Egypt, Palestina, Kypros og Tyrkia. I Konstantinopel traff hun en engelsk lege som fortalte henne om en urt fra Sibir som kunne kurere spedalskhet. Dermed bestemte hun seg for å reise til Sibir for å finne denne planten, som ble kalt «kutchutka» på russisk.
I 1890 dro hun til Moskva, hvor hun møtte tsarinnen. Tsarinnen sendte med henne et brev videre hvor hun ba alle som kom i kontakt med Marsden om å bidra til å hjelpe henne i arbeidet med å undersøke spedalske pasienter i Sibir.
Marsden pakket seg inn i så mye klær for å beskytte seg mot kulden, at tre menn måtte til for å løfte henne inn i sleden som fraktet henne deler av reisen. I bagasjen hadde hun dessuten med seg 18 kilo engelsk Christmas pudding. Den uvanlige provianten ble forsvart av Marsden med at den holdt seg godt og dessuten likte hun pudding. Sammen med assistenten sin, Ada Field, reiste hun 18.000 kilometer gjennom Russland med tog, slede, båt og til slutt, på hesteryggen.
Da hun endelig kom til Yakutsk fant hun urten hun hadde reist dit for, men det skulle vise seg at den ikke hjalp mot spedalskhet. På tross av dette jobbet hun ufortrødent videre blant leprapasienter i Sibir.
Marsden på hesteryggen i Yakutsk
I 1892 ble hun medlem av The Royal Geographical Society, og hun fikk en personlig gave fra dronning Victoria i form av en brosje formet som en engel. I 1893 reiste Marsden til Verdensutstillingen i Chicago, hvor hun foreleste om leprasykdommen for deltagerne på kvinnekongressen samme sted.
Samtidig matte hun tåle krass kritikk. En av Marsdens argeste kritikere var Isabel Hapgood, en amerikansk forfatter som hadde god kjennskap til Russland. Hapgood hadde hørt misfornøyd rumling om Marsden fra sine kontakter i Russland, og hun valgte å gjøre Marsden til sin fiende. I en gjennomgang av Marsdens bok fra turen til Sibir skrev for eksempel Hapgood at boken var «absolutt blottet for litterære kvaliteter» og at den ga en feil fremstilling av både livsforholdene i Russland og situasjonen for mennesker med spedalskhet. Ifølge Hapgood var den virkelige hensikten med Marsdens lepra arbeid økonomisk gevinst.
Det er ikke helt klart hvorfor Hapgood gikk etter Marsden, men kampanjen hennes virket. Snart ble Marsdens arbeid satt under granskning av Charity Organization Society i London, og velstående velgjørere begynte å trekke støtten. En kommisjon i Russland begynte også å etterforske Marsden, og like raskt som hun hadde blitt kjent for reisen til Sibir, begynte ryktet hennes å svertes.
Noen av anklagene mot Kate Marsden var ikke tatt helt ut av luften. Hun var dårlig til å styre penger, og selv om ingen fant noen uregelmessigheter med det veldedige arbeidet hennes, så hadde hun gjeld hos venner som aldri ble betalt tilbake. Hun var vanskelig å komme overens med, og hun kunne være spesielt grusom mot kvinner som hun en gang hadde stått nær.
Komiteene som etterforsket Marsden fant til slutt ingen uregelmessigheter i økonomien for reisen hennes til Sibir, eller det påfølgende veldedighetsarbeidet hennes. I stedet valgte myndighetene å sanksjonere mot henne på bakgrunn av avsløringer om hennes personlige liv. Det ble fremsatt påstander om at noen av hennes forhold til kvinner hadde vært seksuelle, noe Marsden selv bekreftet. Hun hevdet at hun aldri hadde tatt initiativ til disse forholdene, men til syvende og sist var det dette som forseglet hennes fall. Å rote med økonomien var èn ting, men å være lesbisk var mye verre.
Alle var likevel ikke enig i kritikken.
En kjent russisk ekspert på spedalskhet, professor Reshetillo, var anerkjent ikke bare i Russland, men også i Europa. Han uttalte, at «frøken Marsden fortjener definitivt å få navnet sitt skrevet inn i spedalskhetens historie i Sibir. Vi må hylle hennes ekstraordinære energi og fremtredende selvoppofrelse. Denne kvinnen, som ikke kunne snakke eller forstå russisk, overvant utrolige vanskeligheter ved reisen gjennom Sibir for å nå de såkalte “døde stedene” i Yakutia, der de innfødte drev bort spedalske. Dessuten beskrev hun ikke bare grundig det hun hadde sett der, men hun samlet inn nødvendige midler og endret faktisk Yakut-spedalske pasienters skjebner».
I 1883 utga hun boken “On Sledge and Horseback to Outcast Lepers in Siberia” fra reisen sin i Sibir. I 1895 grunnla hun en organisasjon som fortsatt lever i dag. Den heter St. Francis Leprosy Guild, og støtter årlig 80 leprosentre rundt om i verden med penger til driften. I 1897 returnerte hun til Sibir hvor hun åpnet et eget sykehus for leprapasienter i Vilyuysk.
De siste årene av sitt liv bode Kate Marsden i London. På tampen av livet ble hun dement, men kontroversene rundt henne endte ikke med hennes død. Kate Marsden døde i London den 26. mars i 1931. Hun er gravlagt ved Hillingdon Cemetery i Uxbridge. Etter at hun døde avslo Bexhill Museum et portrett av henne som ble tilbudt dem. Men for andre var hun, og er hun, en heltinne. I 1991 ble en 55 carat diamant som ble funnet i Yakutia oppkalt etter henne. Den fikk navnet Sister of Mercy Kate Marsden.
Kate Marsden portrett
(Kilder: Atlasobscura, Wikipedia, rn-journal).
Les også Kvinnen som gikk i krigen