Aksjonen hennes mislyktes. Hun klarte ikke å påvirke utfallet av historien. Få visste hvem hun var mens hun levde. Likevel hylles hun som en heltinne av ettertiden.

Sophie Magdalena Scholl ble født den 9. mai 1921 i Forchtenberg i Tyskland. Moren, Magdalena Scholl, var diakon, og faren, Robert Scholl jurist og borgermester i Forchtenberg. Da Sophie var 10 år flyttet familien til Ulm, hvor faren fikk jobb som overborgermester i Ulm.

Sofie selv var nest yngst i en søskenflokk på fem. Etter at nazistene kom til makten i januar 1933, var Sophie sammen med de fleste av søsknene en stor tilhenger av den nasjonalsosialistiske ungdomskulten. Tenåringen trodde på idealene som ble spredt, og i likhet med mange av deres samtidige var Sophie spesielt fascinert av fokuset på naturen og felleskapstanken. Hun ble med i BDM, Bund Deutscher Mädel  og steg raskt i rekkene. Foreldrene, spesielt faren hennes, likte ikke barnas engasjement i de nazistiske ungdomsgruppene, og la heller ikke skjul på det. En  kritiker av partiet fra begynnelsen av, og en far som hadde oppdratt barna sine godt forankret i den kristne tradisjonen, så Robert Scholl utviklingen i Tyskland og barnas interesse for nazismen med økende frykt og redsel. Livlige diskusjoner var derfor en daglig forekomst ved middagsbordet hjemme hos familien Scholl, og der lærte barna verdien av en åpen og ærlig samtale – noe som var en sjeldenhet den gangen.

Sophies søsken, spesielt hennes eldste bror Hans som senere ble grunnlegger av undergrunnsorganisasjonen Den hvite rose, var også medlemmer av ikke-nazistiske ungdomsgrupper. Disse foreningene delte kjærligheten til naturen, musikk og utendørs aktiviteter. I begynnelsen ble disse gruppene sett på som kompatible med den nazistiske ideologien, men i 1936 nedla den politiske ledelsen forbud mot disse gruppene. Hans forble imidlertid aktiv i en av gruppene, noe som førte til at han ble arrestert i 1937 sammen med flere av Scholl-søsknene. Denne arrestasjonen satte sitt preg på Sophie, som fra det øyeblikket gikk fra å være en aktiv tilhenger til å bli en aktiv motstander av nazismen. Sterkt influert av sin regimekritiske far, gikk hun ut av BDM-bevegelsen og sluttet seg til storebroren Hans Scholls arbeid mot nazismen.

I 1940 påbegynte hun et studium til barnepleier, og ble tvangsutskrevet til riksarbeidstjeneste – et oppdrag som alle studenter måtte gjennom. Hennes opplevelser der forsterket kritikken hennes av det nasjonalsosialistiske regimet. I mai 1942 begynte hun å studere biologi og filosofi ved Ludwig-Maximilians-universitetet i München. I sommerferien samme år måtte hun gjøre arbeidstjeneste ved jernverket i Ulm. På den tiden var de fleste som jobbet der, kvinnelige, russiske slavearbeidere som måtte jobbe sytti timer i uken. De tyske kvinnene slapp unna med seksti timers arbeidsuker.

På samme tid havnet faren hennes i fengsel fordi han hadde sagt at Hitler var «en svøpe for menneskeheten». Utsagnet ble overhørt av sekretæren hans, som angav ham til Gestapo. Dette var et sjokk for Scholl-familien, som hadde ansett kvinnen som en venn. Han ble umiddelbart hentet til avhør, men satt fri igjen en tid fordi hans konsulentfirma da var involvert i et større prosjekt for Ulm kommunes økonomiavdeling. Etter å ha sonet to av de fire månedene han var idømt, ble faren løslatt uten noen forklaring, men dog med forbud mot å praktisere sitt yrke.

Det var denne sommeren at Sophie Scholl ble innlemmet i undergrunnsbevegelsen «Den hvite rose». Broren hennes, Hans, hadde forsøkt å holde henne utenfor, men hun insisterte på å delta. Sophie bidro til produksjonen av Den hvite roses pamfletter, samt distribusjonen av disse.

I januar 1943 var gruppen full av håp. Det så en stund ut til at aktivismen virket: Myndighetene var nervøse og pamflettene utløste diskusjoner blant de jevnaldrende. Gruppen var godt organisert, og de var i ferd med å etablere flere forbindelser til andre underjordiske motstandsgrupper. Sophie og de andre medlemmene i Den hvite rose, mente at en forandring i landet var nært forestående. Den tyske hærens katastrofale nederlag i Stalingrad var et vendepunkt på østfronten, og dissensstemmene hadde vokst seg sterkere ved universitetet i München etter at studentene ble stemplet som krigsmotstandere. Dette oppmuntret dem til å bli mer pågående, og de begynte å skrive slagord som “Ned med Hitler” og “Frihet” på veggene rundt München.

Sophie Scholl rakk å distribuere seks utgaver før hun ble pågrepet og arrestert den 18. februar i 1943. Sophie og Hans ble avslørt av en vaktmesteren og nazisympatisøren ved universitetet, som angav dem til Gestapo. De to søsknene ble innbragt til Gestapo i München, hvor Sophie Scholl ble forhørt. Hun benektet først alt, men etter at broren tilstod valgte hun også å tilstå. Hun og broren forsøkte deretter å påta seg hele ansvaret for produksjonen og utdelingen av pamflettene i et forsøk på å beskytte de andre aktivistene som jobbet i Den hvite rose.

Den 22. februar 1943 ble Sophie og broren Hans dømt til døden av Folkedomstolen. Noen timer etter domsavsigelsen ble hun henrettet med giljotin i fengselet. Den samme skjebnen fikk broren Hans. Sophie var bare 21 år da hun døde.