Det finnes store likhetstrekk mellom ungdommer som vil skifte kjønn, men verken lovverket eller helsevesenet er rigget for å håndtere de nye utfordringene. Det mener foreningen Genid Norge, som er et nettverk av foreldre, nære pårørende og profesjonsutøvere knyttet til personer med kjønnsdysfori.

Kronikk av Genid Norge

Vi har et offentlig Norge som skremmer barn vekk fra foreldrene sine, og som skremmer barn og unge voksne inn i tung, eksperimentell og risikabel medisinsk behandling.

Genid Norge har kontakt med mange foreldre av transbarn. Med få unntak har de hatt store utfordringer gjennom hele, eller deler av oppveksten til barnet. Det som går igjen er historier om sorg, traumer, sykdom, autisme, spiseforstyrrelser, selvskading, depresjon, angst og mobbing. Noen familier har i perioder vært svært dysfunksjonelle, og har søkt hjelp og støtte fra det offentlige. Hos de fleste har både skolehelsetjenesten, fastlege og familievernkontorer vært involvert, etter foreldrenes eget initiativ og ønske.

Når barn og unge kommer ut som trans, hører vi ofte om utfordringer i familien som går fra vondt til verre, om barn som distanserer seg fra familien, som blir mer innesluttet, sover hele dagen, isolerer seg, selvskader og vegrer seg for å gå på skolen. Parallelt utvikler de tunnellsyn, hvor lyset i enden er én eneste kur; nemlig pubertetsblokkere, kjønnskontrære hormoner og kjønnsbekreftende kirurgi.

Vi vet om barn som dikterer hele familien, som instruerer foreldre, søsken, tanter, onkler og besteforeldre i hvordan de skal tenke og snakke om kjønn. I frykt for å skape enda mer vanskeligheter og enda større konflikter, støtter foreldre opp om hva det måtte være barnet ber om. De går på nåler og utsletter seg selv, for å bevare husfreden.

iDet er slett ikke merkelig at mødre og fedre uroes når barnet deres endrer adferd, klesstil, navn, pronomen og kjønnstilhørighet. Men de er utslitte. Den brå adferdsendringen føyer seg bare inn i rekken av årelange problemstillinger som disse foreldrene har måttet forholde seg til.

De aksepterer skifte av hår og klesstil, sier ifra til skolen, og gjør hva de kan for å etterkomme barnets ønsker, men det er sjelden tilstrekkelig. Barnet krever full aksept for både sosial transisjon og hurtig medisinsk kjønnsendrende behandling.

Når familiene oppsøker hjelpeapparatet opplever de at BUP og andre offentlige støtteinstanser viser direkte uvilje mot å behandle det totale bildet av de psykososiale utfordringene som barna deres strever med. Det offentlige apparatet støtter i stedet hundre prosent opp om barnets tunnellvisjon om full kjønnskonvertering, og kjøler dermed ned forholdet mellom foreldre og barn.

Blant familiene i vårt nettverk kommer det frem to hovedgrunner til at splittelsen mellom foreldre og barn forsterkes når barnet kommer ut som trans: Grunn nummer én er at mor og far ikke heier fram hormonbehandling, og grunn nummer to er at barna har fått høre fra andre, at om foreldre ikke er begeistret for ønske om kjønnsbytte, er de dårlige foreldre, og i verste fall kan de bli skadet av egne foreldre.

Dette narrativet har festet seg i det offentlige systemet som skal ivareta barnas psykososiale miljø.

I 1 av 3 familier som strever har enten BUP, Foreningen Fri eller skolen sendt varsel om bekymring til barnevernet. Vi hører fra familier om en uprofesjonell samrøre mellom foreningen Fri, Skeiv ungdom, Helsestasjon for kjønns- seksualmangfold (HKS), skole og barnevern som alle burde være svært kritiske til. Foreldre som kommer til Genid, og som har deltatt på arrangementer, samtaler og kurs med disse, skildrer opplevelser som minner mye om religiøs fanatisme. Og det gis ikke rom for å bryte ut av den ideologiske gruppetenkningen.

Vi har lenge fått høre fra LHBT+ miljøet at vi må få slutt på konverteringsterapi fra religiøse miljøer. Er det ikke på tide å se nærmere på hva HKS, Foreningen Fri, Skeiv ungdom og Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruente egentlig forteller foreldre, barn og unge i sine rådgivende samtaler? Disse kommunale tjenestene og offentlig finansierte interesseorganisasjonene har i årevis vært premissleverandører for hvordan vi skal møte barn og unge med ulike utfordringer. Det er ikke av offentlig interesse at disse har en ideologisk drevet og aktivistisk tilnærming til temaet, at de bevisst feilinformerer foreldre og barn, og at de bruker emosjonell utpressing for å skremme barn og unge voksne inn i medikamentell avhengighet for resten av livet.