Dette er gudehistorie og ikke transhistorie.

Esben Esther Pirelli Benestad har lørdag 1 august 2020 ett to-siders selv-idyliserende innlegg om transhistorie i Klassekampen.

I artikkelen blir det påstått «at transhistorie har eksistert så lenge vår art har vært på jorden». Artikkelen viser til en egyptisk dronning Hatshepsut (1501-1480 f.Kr.) som er avbildet med penis. En farao er alltid sønn av Ra (solguden) og som farao tok hun mannsnavnet Dayr-al-Bahri.  Historien om Hateshepsut tilhører gudehistoriene og kvinnehistorie, ikke transhistorie. 

Artikkelen viser også til østens guder som skifter kjønn «over en lav sko». Dette er heller ikke transhistorie. Dette er gudehistorier og i historier om guder, kan guder bli til hva som helst. Slike historier er full av symbolikk, ikke historiske nedtegnelser.

Ingen tror at menn kan føde barn selv om Athene sprang ut av Zevs panne, fullvoksen og bevæpnet. I vår kristendom har vi jomfrufødsel og både Jesus og Maria er malt som lyshårede og blåøyde. Maria er også illustrert i malerier som å rent fysisk stige opp til himmelen, like ung som da hun fødte Jesus. Vi forstår allikevel at selv Jesu Mor har måttet bli eldre i løpet av sin tid på jorden. 

Det vises til India hvor hijraer (kinnar) har eksistert i flere tusen år. Er EEPB sikker på at dette er transhistorie, eller at Kinnaréne setter pris på å bli plassert som en “underkategori av trans”, av en deltids-transende, Europeisk akademiker? 

Sex mellom menn har vært forbudt i mange år i mange land, inkludert i India inntil veldig nylig. Ved å kle seg ut som kvinne kan en homoseksuell mann unngå straffeforfølgelse, fengsling eller til og med dødsstraff. Det er dermed kanskje mer naturlig å forstå slike indiske kaster i forbindelse med homoseksualitet. Men temaet «homoseksualitet» er fraværende i EEPBs euforiske artikkel, som i så mange av artiklene om transhistorie. Det er nesten som om historie skal forstås som noe like modifiserbart som kjønn og kropp, der noen deler like greit kan fjernes, og andre deler like gjerne trylles frem.

Hele artikkelen oser av en overivrig begeistring for hva man visstnok kan få til ved bruk av litt virkelighetsfornektelse, hormoner og kroppskorrigering. Euforia, skriver EEPB.

Det er noe som ikke stemmer med denne euforiske begeistringen. Hvorfor disse forsøkene på å skrive om historien? Hvorfor disse forsøkene på å sammenligne seg med guder? Hvorfor denne usynliggøringen av homoseksuelle?

Edwige Mortyr