Tonje Gjevjon – Om å klage på befolkningen.

Norge er et godt samfunn. Vi har ikke systematisk rasisme eller systematisk homofobi. Vi har et lovverk der vi har de samme rettighetene som heterofile og til og med et spesielt vern fordi vi regnes som en sårbar gruppe. Rettighetskampen våre formødre kjempet er vunnet og holdningen i befolkningen har aldri vært mer tolerant.

Partiet Høyre har og har hatt flere kjente og kjære stortingspolitikere. Og på TV, i radio, media, underholdningsbransjen, kulturfeltet, ja overalt i samfunnet og i viktige posisjoner finner vi homofile mennesker. Vi har lesbiske stortingspolitikere og en homofil helseminister. Homofile, lesbiske og bifile hadde aldri vært i alle disse topposisjonene om det hadde vært diskriminering av betydning i Norge.

Likevel klager de skeive organisasjonen på befolkningen. De vil ha handlingsplaner for homofile og skeive i hver krink og krok. For å underbygge behovet for dette tegner de et bilde av den norske befolkningen som homofob, transfob og rasistisk.

Vi kjenner ikke igjen dette portrettet av den norske befolkningen. I våre hverdagslige møter med norskinger i bygd og by erfarer vi toleranse og generøsitet. Folk er ikke opptatt av vår seksuelle legning eller kjønnsidentitet. De forholder seg til om vi gjør jobben vår på tilfredsstillende vis, og til våre handlinger eller meninger. At det finnes en og annen som reagerer på at vi er lesbiske, bifile, homofile eller opplever å ha en kjønnsidentitet andre ikke kan observere er helt i orden. Vi forventer ikke at alle skal forstå eller verdsette vår homofili, lesbianisme eller vår opplevelse av kjønnsidentitet. Vi trenger heller ikke spesialbehandling, for det feiler oss ikke noe.

Vi ønsker ikke å måles eller verdsettes for vår seksuelle legning eller identitet, men på hvordan vi utfører vårt arbeid eller å våre handlinger. Det er i møte med den enkeltes personlighet, ferdigheter, utøvelse av arbeid og deltakelse i samfunnet vi bygger vennskap og tillit. Vår seksuelle legning eller opplevelse av kjønnsidentitet er ikke relevant for vårt møte med arbeidsgiver eller andre, med mindre vi dytter den opp i trynet på folk i enhver anledning- og hvorfor skal vi det?

Vi tror sutrete og klagende homofile, lesbiske, skeive toppolitikere og lederskapet i skeive organisasjoner som turnerer skoler, utdanningsinstitusjoner og forkynner hvordan vi skal tiltales med mer skaper uro og bekymring hos unge. Har det falt folk inn at det er stigmatiserende å bli utsatt for oppmerksomhet bare fordi man lesbisk, homofil eller bifil, eller om man er ei ung jente eller gutt som bryter med kjønnsrollen eller hvordan man er forventet å se ut eller kler seg?

Kan det hende en del unge vil være i fred for voksne ledere i skeive organisasjoners behov for å sette fokus på unges identitet eller seksuelle legning? Kan det oppleves som invadering? Kan det være at de skeives hyperfokus på «problemer» bidrar til forventning blant unge om at er du lesbisk, homofil eller sliter med din kjønnsidentitet så kan du forvente deg et liv i dyp smerte om du ikke får spesialbehandling og alle i klassen, på skolen og i nabolaget lærer om hvordan de skal hensynta din hypersensitivitet?

Se dere rundt. De som klager og maler dette bildet av at det er vanskelig å være «skeiv» homofil, lesbisk eller bifil, det er jo samfunnstoppene. De som styrer landet, media og kulturfeltet. Toppen av bløtekaka som kontinuerlig maner til at det er behov for mer penger, mer informasjon og mer lover for at alle «skeive» skal føle seg trygge blant verdens mest tolerante befolkning.

Realiteten er at lesbiske, homofile, bifile og de som definerer seg skeive kan bli hva de vil i Norge. De fleste av oss bruker ikke vår seksuelle legning eller personlige opplevelse av identitet som inngangskort for å få spesialbehandling, fordeler eller medlidenhet. De fleste av oss tar utdannelse, søker på de jobbene vi ønsker oss og får den fordi vi er kvalifisert. Vi sitter i styrer, i politikk, – ja overalt og det er ikke en kjeft som påpeker at vi ikke er kvalifisert for jobben vi gjør på grunn av vår legning eller identitet. Vi bor på bygda og blir en del av lokalsamfunnet, ikke fordi vi sutrer og forteller at ingen ser oss hører oss eller aksepterer oss, men fordi vi bidrar med noe vi kan. Vi deltar som voksne mennesker i det lokale kulturlivet eller stiller på dugnad når det trengs.

Vi vil ikke inn i styrer eller få studieplasser på grunn av vår identitet, seksuelle legning, religion eller hudfarge. Å være «skeiv» er ikke et fag.

Er den norske befolkningen hatefull, fordomsfull, homofob, bifilofob, transfob, rasistisk og skyldes det i så fall vår kunnskapsløshet omkring interseksjonalitet eller kolonialisme? Eller er dette bildet av norskinger et fantasifoster bygget opp for å holde liv i den voksende staben i de skeive organisasjonene som har det heteronormative som sin fiende.

Herregud, er vi så bortskjemte at vi klarer ikke ta vare på oss selv? Forventer vi at alle rundt oss skal ha sin oppmerksomhet rettet mot oss og påse at vi har det bra?

Unge trenger positive forbilder. Er du lesbisk, homo, bifil eller har en eller annen kjønnsidentitet så er sannsynligheten for at du skal få deg en toppjobb og ha et liv med gode venner og stifte familie stor. Ansvaret til hver enkelt av oss er å undersøke hva vi liker å drive med og hvor vi har våre talenter, samt oppføre oss så vi får gode venner. For om du finner dine ressurser og ikke blir en klagefant så går det bra. Se deg rundt! 


Tonje Gjevjon