Guttejenta - matriarken.no

Da jeg var 10 år fikk jeg fikk min første sykkel. Jeg syklet som en gal opptil flere mil om dagen i Mao Tse Tung skyggelue, arbeidshansker og ofte med et frottéhåndkle samlet i en klesklype i rundt halsen. Jeg var inspirert av Prins Valiant og Robin Hood. Foto: Privat

Som 1967-modell kom jeg til verden i en brytningstid. Likestilling, selvbestemt abort, barnehageplasser, abortkampen, boligbygging og ja eller nei til EU (EF som det het da) var eksempler på saker som sto høyt på den politiske dagsordenen.

Jeg vokste opp på Kolbotn i Oppegård kommune. Moren min ble av en del sett på som «bråkete» og faren min som «dott» fordi de var opptatt av at kvinner skulle få utdannelse og bestemme over egen kropp og eget liv. Det var faren min som sto for matlagingen i heimen og han så det som en selvfølgelighet at han tok del i alt som hadde med husarbeid å gjøre. Når foreldre til venner jeg var med hjem spurte hva jeg het, la jeg merke til at noen av de rynket på nesa når de hørte etternavnet mitt. Å merke at foreldrene mine ble mislikt av enkelte voksne som mente kvinnesak var noe tøys, lærte meg at det å være annerledes og ta i bruk ytringsrommet har både positive og negative konsekvenser.

Første skoledag gikk jeg i skjorte, blå olabukse med sleng, et bredt svart belte med stor beltespenne (jeg var hektet på sånne belter) og fotballsko. Jeg hadde funnet min klesstil og den har strengt tatt ikke endret seg.

Fra venstre: Tonje på kontoret til sin pappa, første skoledag og etter et bad i sjøen

Som barn og ungdom var jeg sent utviklet både fysisk og psykisk og filosoferte lite over tilværelsen. Jeg reflekterte aldri over hvem eller hva jeg var. Jeg elsket å spille fotball med guttene i nærområdet, det gjorde meg lykkelig og jeg kunne spille i timevis uten å kjede meg et sekund. Det fantes ikke noe jentelag i fotball på Kolbotn på den tiden så etterhvert startet faren min og jeg Kolbotn Pikelag. På kamper insisterte jeg på å ha drakt nummer 7,9 eller 11, fordi de beste engelske fotballspillerne (spissene) hadde ett av disse hummerne på drakten sin. Jeg samlet på frimerker og likte å sortere. Det var noe den prosessen som startet med å dampe frimerkene av konvolutter, tørke dem på lampa og plassere dem systematisk i lommene i frimerkeboken etter land og størrelse. Jeg samlet også på fotballkort og hadde en liten kommode der jeg sorterte kortene etter lag og årgang.

Jeg var en blanding av sterk og smidig, og ønsket å begynne med bryting. Fordi det var første gang en jente ville bli med i Kolbotn bryteklubb, måtte det opp på et møte i klubben før det eventuelt kunne skje. Moren min dro dit og det gikk greit, men jeg ønsket ikke oppmerksomhet rundt meg selv som person og særdeles ikke den type oppmerksomhet der jeg ble den ene rare jenta som ville bryte. Jeg sa derfor til foreldrene mine at jeg ikke ønsket å bryte lenger.

Tonje 8 år.

Fordi jeg insisterte på å være kortklipt og hadde «guttesveis» som det het da, gikk i fotballshorts og ofte løp rundt i bar overkropp, ble jeg ofte tatt for å være var gutt. På den tiden (1974-1980) ble jeg kalt guttejente. Fra jeg var fire til jeg var 13 år brukte jeg det meste av tiden på å spille fotball med guttene i området der jeg vokste opp. I tillegg til å «se ut» som en gutt var jeg såpass god i fotball at det ikke falt noen inn at jeg kunne være jente. Vi snakker tross alt om 70-tallet da ikke så mange jenter spilte eller var spesielt gode i fotball. Jeg hadde spilt fotball med gutta siden jeg var tre år og når noen pekte på meg og sa «vi velger han» skjønte jeg at det var meg de mente. Når jeg en sjelden gang gikk i skjørt ble jeg ikke tatt for å være gutt, så akkurat som i dag leste folk kjønn når de så plagget skjørt.

Da vi begynte med engelsk i fjerdeklasse forelsket jeg og en gutt i klassen min oss i engelsklærerinnen vår. Vi gikk sammen til blokka der hun bodde og ringte på døren. Hun åpnet og ba oss inn. Vi fikk noe å drikke, satt en halvtime i sofaen hennes og så på henne, og gikk derfra i svimmel lykkerus.

Det var to lesbiske på Kolbotn. De var noen år eldre enn meg. Jeg tror ikke jeg hørte noen bruke ordet lesbisk om dem, men jeg visste at de likte jenter og det tror jeg alle andre visste også. Barn vet det meste, vi visste også hvilke fedre som slo ungene og kona si, hvem som drakk for mye og hvem hvilke som var utro. Etter krøsjen på engelsklærerinnen, forelsket jeg meg i en ung kvinne som var tettbygd, hadde sterke kraftige lår og store pupper. Jeg ble svimmel og ør av å være sammen med henne for jeg syntes hun var så pen. Hun var noen år eldre enn meg og jeg var avstandsforelsket i henne i flere år.Jeg er kanskje født med en større dose selvtillit enn gjennomsnittet. Men selv om jeg alltid har hatt god selvfølelse og mye selvtillit var jeg nok like redd og følsom som andre unger.

Tonje med en av sine første sykler

Klassebilde fra Tårnåsen skole. Tonje første fra nummer fire fra venstre

Jeg var det mange i dag ville kunne misforstå som en jente født i feil kropp. Men selv om det nok var noen som reagerte på at jeg var guttete, og til og med trodde jeg var gutt så var det ingen som lurte på om jeg var født i feil kropp. Heller ikke jeg. Som «guttejente» skilte jeg meg ut fysisk og gjennom min aktivitet og mine interesser. Det var ikke noe jeg tenke mye på, men innimellom skjønte jeg det fordi det oppsto situasjoner hvor det ble tydelig. Situasjonene var uskyldige og handlet om at enkelte ikke trodde på at jeg var jente, og at jeg da ikke skjønte hva jeg skulle si eller gjøre for å overbevise de. Eller så kunne det handle om at jeg ikke skjønte kodene, fellesskapet, interessene eller klarte å fatte interesse for det mange jenter på min alder var opptatt av.

De fleste av jentene kom i puberteten flere år før meg. Det medførte at de ble klar over kroppen sin på en måte jeg ikke kjente til enda. Jeg registrerte at kroppen min «sto stille», og at de andre var på vei til å bli kvinner med hofter og andre mer voksne former. Når jeg spilte kamper og dusjet med fremmede jenter hendte det at jeg ble engstelige for at de skulle si at jeg ikke hørte til i jentegarderoben fordi jeg kunne ut som en gutt på overkroppen.

I 13-14 års-alderen fikk jeg beskjed av en voksen person om at jeg begynte å få antydning til bryster, og derfor måtte ta på meg t-skjorte. Jeg rødmet og ble flau. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg reagerte sånn, men jeg tenkte at det var noe galt med meg og at jeg burde ha merket at jeg hadde begynt å utvikle bryster. Men det hadde jeg ikke, eller kanskje jeg hadde registrert det. Jeg hadde ikke reflektert over det, eller tenkt at det skulle medføre til at jeg måtte ta på klær for å skjule dem. Så ble jeg 15 år og en dag jeg var på toalettet så jeg at det var blod i trusen min. Jeg ble redd og ropte på moren min som forklarte meg greia. Så fikk jeg et par Saba Self-sit bind, høye som høyblokker, og jeg tenkte at hva faen er dette for jævelskap. Puberteten var i gang. Fra jeg var 14 -18 år var jeg som mange ute av meg selv, inni meg selv, ute av balanse og jeg skiftet på å være sint, deprimert, apatisk, frustrert uten å skjønne hvorfor.

Noen dager ville jeg bare sove, andre dager viste jeg fingeren til alle som så på meg. Jeg sleit for første gang med å ha en kropp som jeg opplevde som stygg og mislykket. Jeg følte meg som et misfoster og trodde alle andre opplevde meg som det også. «Der går misfosteret» var en sånn setning jeg bare ventet på at noen skulle rope etter meg. Men det skjedde ikke. Prosessen fra å ha barnekropp til å få kvinnekropp er smertefull. Hoftepartiet endret seg, valpefettet la seg i ansiktet og hormonene som herjet i kroppen min var ikke på min side. Hår her og der fulgte også med. Da jeg som 15-åring fikk meg helgejobb på et Bed & Breakfast hotell, fikk jeg beskjed om å enten barbere leggene mine eller gå med strømpebukse fordi jeg hadde fine lyse dunhår på leggene. Det virket som om hotellgjester kunne bli skremt av det, og jeg husker jeg tenkte at «faen er det og feil nå». Men jeg ville tjene penger og gjorde som jeg hadde fått beskjed om.

Tonje 16 år

Jeg vet ikke hvorfor, men mange lesbiske spilte fotball, noe som medførte at vi møttes på turneringer rundt om i Norge og Sverige. Vi fant hverandre om kveldene. Få av oss hadde erfaring så vi kysset og prøvde oss frem. Keitete beføling, sjenanse og mye spenning. På den tiden fantes ikke sosiale medier eller internett så vi visste ikke hva man kunne gjøre med hverandres kropper. Det medførte at vi måtte prøve oss frem, kjenne etter og la kroppen reagere på nærheten og det vi foretok oss. Gjennom klønete utprøving fant jeg ut hva jeg likte og ikke likte av berøring. Det tok tid, men det var en fin tid og jeg traff mange jenter som elsket jenter. Miljøet utviklet seg og etterhvert var vi en ganske stor gjeng med lesbiske jenter som møttes for å drikke øl, høre på musikk og feste. Vi holdt på med vårt og fikk utløp for en del av den frustrasjonen puberteten bringer med seg.

Da jeg var 17 begynte jeg å vanke på Metropol som var mekka for alle «freaksa», som man kunne si den gangen. Her gikk lesbene, homsene transvesittene, drag-queensa, de kortvokste, de hørselshemmede, NRK-profiler i eksentriske klær og prostituerte. Metropol var himmelen og jeg var der så ofte jeg kunne, både alene og med andre. Vi danset til Annie Lennox, Prince, George Michael, David Bowie, og vi drakk øl. Metropol var en planet der man kunne være seg selv og hvor homofile menn og lesbiske kvinner kunne danse og kline sammen.

‘En del år etter at Metropol ble lagt ned kom Potta, et legendarisk utested for lesber drevet av to lesber. I døren på Potta sto Tina. Hun elsket rollen som dørvakt og gikk alltid i militærbukser, kakigrønn t-skjorte og sorte militærboots. Hun var stor og sterk, en skikkelig plugg. Jeg ble med henne hjem et par ganger uten at det skjedde noe, vi bare likte hverandre. Det medførte det privilegiet at hun alltid vinket meg frem så jeg slapp å stå i køen på Potta. Inne sto DJ Julie som var så lys at jeg først trodde hun var albino. Hun var tøff som få i trynet, men det var ikke vanskelig å få med seg at hun var mer sårbar og følsom enn gjennomsnittet.

Fra Butch/femmes kveld på Potta 2001

Å komme inn på Potta var som å komme inn i en verden full av lesbisk DNA. Rett innenfor døren i sofabåsene satt de klassiske butchene (maskuline lesber) med kort hår, rutete skjorte og som ofte var litt overvektige. De drakk øl eller spilte biljard, var rolige og coole og lagde ikke noe bråk. Guttejentene «tomboysa» gikk i singlet eller t- skjorte, olabukse, hadde kort hår og var ofte litt yngre og lettere enn butchene. Når jeg bruker begrepet butch så er det en betegnelse som i denne konteksten kun rommer det fysiske uttrykket de hadde – altså de som ble ansett som maskuline lesber. Den klassiske butchen, som også omfatter en rolle for adferd, var ikke utbredt på Potta eller i Norge forøvrig. Lesbene gikk stort sett i skinnjakke eller olajakke. Det var også lesber som var mer feminine, men de var ikke så mange.Skammen over å høre til en gruppe med så «karslige» kvinner var utbredt og selvhat ikke uvanlig. De som presenterte seg som bifile ble av og til oppfattet som litt slitsomme og kjedelige fordi de ofte klagde på lesbenes utseende. Likevel vanket de på Potta der guttejentene og butchene dominerte. Enkelte av de bifile klagde over at lesbiske ikke ville ha dem fordi de var bifile. Jeg har ikke peiling på hvor de fikk det fra, men som en regel så vil ikke lesber har andre enn de kvinnene de forelsker seg i eller tenner på seksuelt. Lesber har opp gjennom tidenes løp blitt anklaget og hakket på av både menn og bifile kvinner som mener seg oversett. Og som for tredve og førti år siden blir vi også i dag kritisert for å være stygge. Fra jeg var fire har jeg vært avstandsforelsket i jenter, men om jeg er født sånn eller blitt sånn vet jeg ikke. Det bryr jeg meg ikke om. Jeg bryr meg heller ikke om at en del mener lesbiske ikke burde se så lesbiske ut. Jeg har som andre hatt problemer, særlig i 14 -18 års alderen. Men det handlet ikke om at jeg var lesbisk. Det handlet om at puberteten er hard og vanskelig å komme seg gjennom for alle, også for meg. Prosessen der jentekropp utvikles til kvinnekropp er skummel, slitsom og for mange kan denne fasen oppleves som å miste seg selv. Å gå fra barnekropp til voksenkropp er en dramatisk prosess.

Jeg var det man kalte en guttejente. Hadde jeg vokst opp i dag, ville nok en del kunne misforstå meg som en jente født i feil kropp. En del lesbiske jenter ønsker av ulike årsaker ikke å være lesbiske. Det bør vi være klar over og finne årsakene til.

Om jeg som barn hadde blitt utsatt for FRI eller Rosa Kompetanse sine ideer om «kjønnsidentitet», «kjønnsuttrykk» og konseptet «født i feil kropp» hadde jeg rett og slett ikke vært intellektuelt klar for det tankegodset de presenterer. Jeg var ikke moden nok for de tankene før jeg var over 20 år. Faren for at guttejenter tolkes som jenter «født i feil kropp» og deretter påføres FRI og Rosa Kompetanse sine tanker og forventninger om kjønn og kjønnsroller er tilstede og noe vi bør snakke om. Det bør være del av diskursen om kjønn. Unger trenger ikke vite hvem eller hva de er – de utvikler seg over tid og finner ut av det tidsnok. Og med mindre de viser tegn på at de er psykisk syke eller trenger hjelp, så bør vi voksne la dem være i fred fra våre ideer om kjønn, seksualitet og utfoldelse. La unger vokse opp uten politisk dagsorden fra den noe påtrengende «regnbuefamilen».

Tonje Gjevjon 2017

På bildene over ser vi eksempler på Hvordan samfunnet løser problematikken med unge jenter som identifiserer se som gutter i 2021.

Denne artikkelen ble første gang publisert 28. juni 2018 i Dagbladet under tittelen “Fra en guttejente som har det bra”. I artikkelen på matriarken.no erdet er lagt til flere fotografier.