Kvinnefrigjøringen på 1970–1980-tallet bidro til å bryte ned de stereotypiske kjønnsrollene. Det oppsto grupper som «Kvinner i mannsyrker», og det ble gjennomført aksjoner for at kvinner for eksempel skulle kunne løpe Holmenkollstafetten. Det er kvinnefrigjøringen fra denne tidsepoken som bidro til at det ble rom for at jenter kunne få utfolde seg og drive med det de hadde talent for. I samme epoke ble homofili avkriminalisert. Jeg er utrolig takknemlig for de rettighetskampene mine formødre og forfedre var del av. 

Kjønnsreise eller tidsreise?

Nå er vi i 2021, men det kan virke som om en del helsesykepleier som for eksempel Stine Holm Sætervik og helsesøster og sexolog Ingun Wik ved Helsestasjon for Kjønn og seksualitet i Oslo vil tilbake til 1950–1960-tallet, da man så rart på jenter som, om man skal følge Sæterviks logikk, «oppførte» seg som gutter. Ingun Wik er en av de som mener det å gi friske barn kjønnshormoner er helt innafor. Sætervik gir i ett innlegg i Sykepleien den 25.11.19 uttrykk for at barn som uttrykker seg «kjønnskreativt» er barn som «transer». Dette er som tatt ut av munnen på sexolog Espen Esther Pirelli Benestad som er den norske transaktivismens legealibi i Norge.

 Når en som har legeutdannelse snakker om at vi mennesker er kjønnskreative, har kjønnstalent og finner opp ord som kjønnseufori forventer iallfall jeg at man kan underbygge påstandene. Men det kan se ut som om menn som ikler seg en stereotypisk kvinnerolle kan si hva som helst og likevel blir tatt på alvor. De er jo tross alt menn. Jeg klarer ikke se for meg at en kvinnelig lege ville kommet unna med å si at det finnes 7 kjønn som Pirelli Benestad gjør på NRK TV. 

Sætervik beskriver at dette er barn som «kler» seg eller ikke «oppfører seg» i «samsvar med det kjønnet de hadde ved fødselen». Kjønn er ikke en leirklump du kan forme som du vil, det er en realitet. Å lære barn og andre at de kan endre kjønn eller identitet er i beste fall villedende, i verste fall svært skadelig.

Det er ikke barna det er noe feil på

Hvorfor problematiserer Sætervik, Pirelli Benestad,  Ingun Wik og skeive oganisasjoner at jenter foretrekker aktiviteter flere gutter enn jenter driver med? Hva er det som gjør så de som fronter skeiv kjønnsideologi kategoriserer og diagnostiserer det å bryte med et stereotypisk kjønnsrollemønster som å «ikke oppføre seg i samsvar med det kjønnet de er»? Det er vel ikke barna som bryter med normen det er noe feil på. Har skeive organisasjoner og sexologer foretatt en tidsreise? Vel, kan de, kan jeg og: Hva om Sætervik eller Ingun Wik var helsesøster på min skole?

Noe galt

Hva ville det gjort med min selvfølelse å bli fortalt av selveste helsesøster at jeg kanskje egentlig var gutt? Hvordan hadde det påvirket meg? For når andre barn og voksne tror du er en gutt, så føler du at det er noe galt med deg. Jenter skal jo ikke se ut som gutter? De skal ikke spille fotball, ishockey, bryte, ha kort hår eller kle seg i «gutteklær»

Som jentunge var jeg redd for at det var noe galt med meg – at jeg var feil. For når andre barn og voksne tror du er gutt, så føler du at det er noe galt med deg. Å få uønsket oppmerksomhet fordi man skiller seg ut kan føre med seg alvorlige psykiske problemer. Jeg ville bare være i fred og få holde på med de aktivitetene jeg elsket å holde på med. Barn er følsomme, de lager sine egne forklaringer som absolutt ikke trenger å ha rot i realiteter.

Barn som skiller seg ut

Sætervik, Pirelli Benestad, skeive organisasjoner, Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) og Ung.no  tillegger barn som bryter forventninger, en kjønnsforvirring de ikke har. Når ble det stuerent at voksne problematiserer og stigmatiserer barn som skiller seg ut?

«Nettverket til barnet kan forstyrres av at det uttrykker seg kjønnskreativt», skriver hun. Jeg er uenig. Det er Sætervik og de mange skeive organsiasjonen med flere som forstyrres av barn som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre. Så til de grader at hun innbiller seg at vi mennesker kan ta kjønnsreiser. I guttejenta som ble publisert på matriarken i går fortalte jeg en lengre historie om mitt møte med verden som guttejente. 

Utsatt for stigmatisering

I 2021 blir barn og unge som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre, utsatt for massiv stigmatisering. Sætervik forkynner rett og slett at barn som bryter med stereotypiske kjønnsrollemønstre, kan være født i feil kropp eller ha en kjønnsidentitet som ikke passer den kroppen de har. Dette budskapet kan påføre barn traumer, depresjon, forvirring og angst. Barn som bryter med normen, trenger beskyttelse fra voksne som fremmer skadelige og uvitenskapelige ideer basert i fantasiteori og fra budskap om at barn kan bli mer seg selv om de får bekreftet en ny identitet som visstnok skal tre frem med pubertetsblokkere og kirurgi.

Uønsket oppmerksomhet

Det er mye vi kan gjøre som kan bidra til at de som skiller seg ut, ikke blir stigmatisert eller mobbet. Men å få uønsket oppmerksomhet og bli fortalt at man ikke er den man trodde man var, er ikke det barn som skiller seg ut, trenger. Barn er umodne, små mennesker som skal utvikle seg og bli modne mennesker. De trenger å vite at verden er rund, ikke flat.

Forklaring på smerten

Når barn presenteres for narrativet «født i feil kropp» åpner det for at de barna som opplever seg feil, tror de har funnet en forklaring på smerten og utenforskapet de føler. Andre barn vil kunne tenke at alle barn som bryter med kjønnsrollemønsteret, er født i feil kropp. Barn har ikke modenhet eller kapasitet til å forstå at kjønnsnarrativet Sætervik presenterer, ikke er mulig. Barn blir et lett bytte for voksne som forteller de at de kan ha en identitet som ikke passer kroppen deres.

Alias

En lesbisk venn av meg fortalte at da hun var liten, trodde hun at hun måtte bli gutt for å kunne være sammen med jenter. Så hun lagde seg et alias som var gutt. Barn gjør sånn, i barnesinn er alt mulig. Ei lærerinne jeg kjenner, fortalte meg at hun hadde en elev som insisterte på at han var katt i to år. Han mjauet, krøyp på alle fire i klasserommet og ville at alle skulle kalle han katt.

Utover det at folk trodde jeg var gutt, tenkte jeg ikke noe særlig på hvem eller hva jeg var da jeg var barn, jeg bare gjorde ting, lekte og var i aktivitet. Alle jenter er skapt forskjellige, og vi uttrykker oss forskjellig, selv om vi er samme kjønn, det samme gjelder alle gutter. Barn trenger ikke å få høre at de kan være skrudd sammen feil –eller er født i feil kropp – de skal bare være seg selv og bli elsket for den de er, ikke for den de tror du burde bli.