Skjermdump fra illustrasjonsfoto til Bente Ottersens artikkel Muskler med mening i KjerringRåd nr. 3-4 1983.
Av Tonje Gjevjon
I forarbeidet til boken «Vi spiste, sov og drakk feminisme» pløyde jeg meg gjennom en del numre av Kjerringråd, et kvinnepolitisk tidsskrift for, om og av kvinner. Det endte med at jeg leste side opp og side ned i nummer for nummer. Hvert nummer hadde et tema. Heldigvis har jeg siden fått tak enda flere av numrene og akkurat nå leser jeg nr. 3-4 fra 1983 som har tema kvinner og idrett. Elise Christie har layout på dette nummeret som er like relevant i dag som i 1983.
At det å lese et blad laget av kvinner fra 1983 skal kunne sette samtidens angrep på jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter i en historisk kontekst, bør kanskje ikke overraske noen. Likevel, det å få innsyn i og bli minnet på hvordan kvinner har kjempet for kunne ta del i hver minste lille idrettsgren burde tilføre noen og enhver kunnskap om hvor mye som skal til for at kvinner skal kunne få delta i samfunnet på lik linje med menn.
Tenk dere et scenario der det er motsatt. At menn med talent innen diverse sportsgrener ikke får tillatelse til å utøve idretten de elsker fordi de kan bli skadet eller dø av det. Tenk dere mannlige skihoppere som ikke får hoppe i stor bakke fordi de kan skade seg.
Det er nesten så man får lyst til spørre om det kun er menn som skal få lov til å dø når de holder på med det de elsker mest av alt.
Media og Norges Idrettsforbund (NIF) har på primitivt vis motarbeidet kvinneidrett og talentfulle idrettskvinner sin mulighet til å utøve sin sport. Samtidig er historien full av kvinner som har trosset gubbeveldet og fått gjennomslag for å kunne drive med det de elsker og har talent for. Så mange pionerer, så mange ressurssterke og kule kvinner.
Hvert år kommer det noen nyhetssaker som på en usedvanlig lat måte peker på hvor ulike vilkår mannlige og kvinnelige idrettsuttøvere står overfor. Det er som om noen journalister eller redaksjoner i media tenker at ja, ja, vi må jo kunne vise til at vi har “problematisert” tematikken.
Men det blir ingen skikkelig debatt, det får ikke konsekvenser. Det følges ikke opp.
Urettferdigheten er et mønster. Et gjenkjennbart mønster som vi som samfunn med enkle grep kan endre. Men når de som sitter med makt ikke vil bedre forholdet for jenter og kvinner i idretten, er det grasrota som må trå til. Feminister på 1970-tallet trådte til, men også kvinnebevegelsen har vært litt bakpå her.
Tilbake til Kjerringråd. Forsiden til Kjerringråd nr. 3-4 fra 1983 er et bilde av ei skihopper i svevet tatt fra bakken. Skihopperen er omgitt av fjell, skog og vinternatur. Fotografiet er håndkolorert av Elise Christie som sammen med Runa Haukaa, Anne Britt Lindsøe, Anne Lise Nestande, Anka Ryall og Ina Tin er ansvarlige redaktører for dette nummret av Kjerringråd. Fotografiet er et NTB-foto av en ukjent sveitsisk kvinne. I Elise Christie sitt intervju med Laila Schou Nilsen får vi vite at Schou Nilsen hadde sitt internasjonale konkurransegjennombrudd i midten av tredveårene. Schou Nilsen vant etter dette svært mye av det som var å vinne innenfor skøyter, utfor, slalåm, håndball og spesielt tennis hvor hun ble norgesmester i både single double og mixed double fra 1937 til 1961- et spenn over en hel generasjon.
Forsiden til KjerrinRåd nr. 3-4 1983. Håndkolorert av Elise Christie.
Schou Nilsen har tilsammen 103 norgesmesterskap og er også tildelt Egebergs Ærespris. Hennes rolle som forbilde, kan som det står i Kjerringråd, neppe overvurderes. Både som idrettsuttøver og gjennom sitt arbeid i Norges Idrettsforbund har hun vært med på å bryte ned noen av de barrierene som fantes mot kvinneidrett.
Schou Nilsen forteller i intervjuet om innbitt motstand mot kvinneidrett fra media, der man for eksempel under fjernsynets dekning av skikonkurranser valgte å sette kamera på de jentene som var helt utslitt når de gikk over mål, som en slags demonstrasjon. Hun trekker frem at skihopping for jenter var tabu den gangen hun holdt på, og at det fortsatt var det da intervjuet ble foretatt i 1983.
At menn med tilsynelatende svært mangelfulle kunnskaper om kvinners biologi og fysikk har klart å hindre jenter som vil sveve høyt og langt i store bakker helt frem til 2020 bør være en vekker for alle som tror Norges idrettsforbund taler kvinneidrettens sak.
Faktum er vel heller at de fleste menn er for store og tunge til å sveve skikkelig langt i skibakken – og at kvinner på grunn av sin fysikk kanskje er bedre egnet til skihopping. Når vi vet at det en ganske stor andel menn innen skihopping har utviklet spiseproblemer? Likevel, det er ingen menn eller kvinner som sier at menn ikke burde får drive med skihopping.
Kanskje vil kvinner om noen år sveve lengre enn menn? Kanskje er skiflyging en av de idrettene der menn om de skal kunne hevde seg i toppen vil trenger egne klasser for menn?
Altfor mange menn er engstelige for at kvinner skal skinne. Kvinner skal iallfall ikke skinne mer enn mannlige idrettsutøvere. Men ofte gjør kvinner nettopp det. Se på kvinnehåndballen. Norges kvinnelandslag har underholdt og gledet store deler av norges befolkning med sine bragder i EM, VM og OL. Vi kjenner de, elsker de og heier på de sammen. At det var en kvinnelig leder, Marit Breivik, som reiste kjerringa og tok håndballjentene til topps er verdt å merke seg. Hun la grunnlaget og tok den store jobben. I begynnelsen ble også kvinnehåndballen latterliggjort av media og menn som mente kvinnehåndball var for sidrumpa.
Martina Navratilova var pionér innen tennis for kvinner. Hun var også forbilde for lesbiske som drev med idrett.
Det kan virke som om NIF og den internasjonale olympiske komiteen har vært og fortsatt er arnested for menn som gjør det de kan for å ødelegge for kvinneidretten.
I 2020 og 2021 topper NIF sin historie med kvinneundertrykkelse ved å gå i front for å la gutter som identifiserer seg som jenter og menn som identifiserer seg som kvinner delta i jente- og kvinneidrett.
Ikke en kvinnelig stortingspolitiker har reagert på dette. Ikke en politiker har reist debatt omkring tematikken. Hva feiler det dere? Hva feiler det våre folkevalgte politikere som ikke reagerer. Hvor er Annikken Huitfeldt, Hadia Tajik, Anette Trettebergstuen og Tonje Brenna? Hvor er Audun Lysbakken og Jona Gahr Støre. Har dere ikke ryggrad eller integritet. Er dere dotter alle som en?
Det er Stortingsvalg i år, og om Arbeiderpartiet, SV og Rødt tror de skal slippe denne debatten, tar de feil. Vi kommer til å møte opp hver dag i valgbodene deres for å kreve svar på hvor dere står. Vi tar med oss døtrene våre, mødrene våre, bestemødrene og tantene våre og alle eksemplene på hvordan jenter og kvinner i 2021 angripes fordi vi kjemper for å beholde de rettighetene får formødre vant frem med. Vi går ikke før vi får svar, vi gir oss ikke før dere setter jenter og kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter på dagsorden.
Og om det er noen der ute som har hele samlingen av Kjerringråd og lurer på hvor de skal gjøre av det, så ta kontakt med oss.