Årsaken til at styret ønsket å ha James Caspian med på å videreutvikle Memorandum of Understanding mot konverteringsterapi er at han er ekspert på området. Caspian har sammen med et team med leger jobbet 10 år med mennesker som har gjennomgått medisinsk behandling for sin kjønnsdysfori og også forsket på transseksuelle mennesker i Kina, Taiwan og Hong Kong. 

Caspian formidler at han absolutt ikke var den eneste som bekymret seg, alle kollegene hans var bekymret – og at de diskuterte dette. Han poengterer at han på grunnlag av sin lange erfaring på feltet har et pragmatisk og informert perspektiv og understreker at engasjementet han har, ikke handler om å være imot transpersoner, eller å protestere på kjønnsbekreftende behandling, men å finne frem til sikker, trygg og etisk behandling for mennesker med kjønnsdysfori.

Stella O’Malley som lagde dokumentarfilmen Trans Kids mener at noe av problemet med bekreftende behandling er at når du gjennomgår medisinsk behandling for å endre utseende på kroppen, kommer du til å møte på store, mange og alvorlige medisinske – og ofte livslange utfordringer. Så å undersøke og utforske alle andre muligheter sammen men terapeut, slik Debby Hayton (mann med kjønndysfori) gjorde i mange år, er viktig. Debbie Hayton gikk årevis i terapi for å være sikker på at alle andre muligheter enn medisinske inngrep var utforsket, før han gjennomgikk den medisinske behandlingen. Å nekte mennesker med kjønnsdysfori utforskende og undersøkende terapi tjener ikke de som har kjønnsdysfori, sier O’Malley og viser til Debbie Hayton som innimellom tviler, men vet han har snudd hver stein og undersøkt alle de andre mulighetene. 

James Esses ville forske på dette for å finne ut mer.

Esses som har vært frivillig rådgiver for barn i fem år, ble oppmerksom på problematikken på grunn av den økende mengden yngre og yngre barn som kom til klinikken og var sikre på at de hadde kjønnsdysfori. I den teknologiske tiden vi lever i hadde de funnet det meste gjennom aktivismen på sosiale medier – og når de først hadde bestemt seg var de overbevist på at de ikke ville ha noe annet enn medisinsk behandling og kirurgiske inngrep. Og det var dette som fikk Esses til å velge forske mer på emnet for å forstå mer. Han tar nå master i psykoterapi og formidler at det ser ut for han som om det, iallfall i hans gruppe, ikke er rom for refleksjon eller undersøkelse omkring tema, at man allerede har bestemt seg for hva som skal være gjeldene praksis. Esses sendte derfor inn en klage til UKCP (UK Council of Psychotherapy). Klagen ble ikke besvart.

– Det eneste svaret jeg fikk, var en trussel om å bli rapportert inn til instituttet. Det eneste jeg gjorde var å gi uttrykk for bekymring til min veileder fordi han var knyttet opp til dette memorandumet – jeg ønsket å snakke om tema i en respektfull dialog og svaret var; nei.

Memorandumet har 20 signaturer fra ulike faggrupper innen psykoterapi og rådgivning. En av gruppene, Psychological Society er meldt til komiteen som overvåker deres arbeid på grunnlag av at det mangler legitimitet, transparens og ignorerer klager fra egne medlemmer, avslutter Esses.

Mekanismen  virker å være den  samme i nesten alle institusjoner: de som sier fra blir forsøkt stilnet og truet. 

Mobbingen pågår fortsatt sier Caspian – og legger til at da han avga sine råd (til memorandumet) som ble godkjent av arbeidsgruppen og deretter selve komitéen som hadde medlemmer fra National Health Senter, England (NHS) The Royal College of GP’s (fastleger), The Royal College of Psyciatrist og The Royal College of Nursing ble hans anbefaling som i bunn og grunn handlet om å gjøre behandling trygt, oversett. Folk var redde for å si fra. Så selv om mine anbefalinger var godkjent av styret ble de ignorert. 

Bekymringene jeg kom med baserer seg på en anerkjennelse av at en del mennesker etter å ha gjennomført medisinsk behandling (transisjon) angrer på dette og detransisjonerer. Det bør derfor være greit å utforske og arbeide med mennesker – særlig når vi ser et så stort økende antall unge, og spesielt unge jenter, med sammensatt mental helseproblematikk be om behandling. Jeg foreslo bare å gjøre det trygt. Rådene mine ble tilsidesatt. Jeg hørte fra 3-4 personer at det var mye mobbing som foregikk og at folk var redde for å uttrykke sine meninger og si ifra. Caspian satt i styre til Memorandum i to år fra 2015 til 2017. 

En punkt de i utganspunktet hadde med i innstillingen som Caspian Reagerte på var: 

“You can not make a clinical judgement when working with these clients”. 

At man som terapeut ikke kan foreta en klinisk/vurdering/avgjørelse når man jobber med disse klientene er galskap, mener Caspian, som responderte til komiteen med å spørre: Hvis du undersøker noen for å gi dem tilgang til medisinsk behandling, hvordan kan man da ikke foreta en klinisk vurdering/avgjørelse/begrunnelse? Så det var et av de få rådene fra Caspian som faktisk ble inkludert i memorandumet. 

Caspian sier videre at det var tydelig for han at det var en agenda bak memorandumet som ikke kom fra den medisinske eller psykologiske fagekspertisen, men fra folk som kom fra helt andre miljøer med interesse for kjønnsidentitet sett ut ifra et politisk og ideologisk ståsted. De fleste av disse var ikke knyttet til medisinsk behandling (transisjon). De hadde en tro på at det virkelig finnes et stort antall unge mennesker der ute som er trans, hva nå enn det er – for det finnes jo så mange individuelle oppfatninger av det. Fra sin erfaring med praksis i klinikk kan Caspian fortelle at de som søker behandling kommer av mange forskjellige årsaker og at det ikke finnes én type transperson. De er forskjellige individer som prøver å forstå og finne ut av seg selv.

De som var ideologisk aktive virket å ville bryte ned binære kjønnsroller, blant annet ved å hevde at man ikke kan diskutere det folk identifiserer seg som, eller stille spørsmål ved påstander som at det “finnes” 72 ulike kjønnsidentiteter. De ville utdanne oss ignorante terapeuter, men det de ikke har innsett eller tatt innover seg, er hvordan denne behandlingen vil påvirke mennesker medisinsk – og at det er tusenvis av mennesker der ute som angrer på behandlingen.