I debattinnlegget «Transfobi hindrer kvinnekamp» (VG 4.februar 2021) tar medlemmer fra Rød ungdom, SNU, Rødt, SV, Kvinnefronten, Grønn ungdom, Unge Venstre, Skeiv Ungdom, Pion og enkeltstående aktivister til orde for å endre på dagens demokratiske organisering av 8.marsarrangementet i Oslo, til å innføre begrensninger der arbeidsutvalget pålegges å sensurere innsendte forslag. Dette er en alvorlig innskrenking av kvinners selvbestemmelse over eget arrangement, på egen dag.

De siste årene har 8.mars-parolene vært basert på at alle “ikke-menn” kan sende inn forslag til paroler, arbeidsutvalget lager en innstilling, og de som stiller på parolemøtet utgjør 8.marskomitéen, som til sist avgjør hvilke paroler man skal ha som det politiske grunnlaget i toget. Forfatterne av debattinnlegget «Transfobi hindrer kvinnekamp» tar til orde for at AU i fremtiden skal ha ansvar for å fjerne paroler som anses å være transfobisk. Hvordan skribentene har tenkt at arbeidsutvalget skal håndheve en slik forhåndssensur gjenstår å se. Hvor skal grensen gå? Hvordan skal retningslinjene utarbeides? Skal det gå på bruk av enkeltord? Eller skjønnsmessig vurdering av paroler og et godt innslag av trynefaktor? Å ikke ha tillit til kvinners aktive deltakelse i demokratiske forum er ikke noe nytt, men det er nytt å påstå at det er slik man knuser patriarkatet.

De siste årene har møtene i stor grad vært preget av at ordet kvinne og lesbisk bør fjernes fra parolene, at disse ordene i seg selv er ekskluderende. Det er grunn til å tro at eventuelle retningslinjer vil stramme inn her, og innskrenke muligheten kvinner selv har til å sette ord på seg selv. Hvordan man skal komme videre i kvinnekampen når det nærmeste man klarer å definere kvinne uten å tråkke noen på tærne, er «ikke-mann», er for oss ubegripelig. Det virker som at en del har glemt at parolemøtet er til for kvinnedagens arrangement, og ikke inkludere enhver sak man mener har verdi. 

Vi er sterkt imot et forslag om å innføre påbud for AU om å forby visse paroler. Parolemøtet har aldri vært spesielt trivelig eller “trygt” møte; det er konfliktfylt, høy temperatur og med masse engasjement. Ulike folk og ulike organisasjoner har sine saker de vil kjempe frem. Sånn skal det være. I mange år har de etablerte kvinneorganisasjonene møtt opp og konfrontert paroleforslag som strider fundamentalt mot deres kvinnesyn – eksempelvis pro-prostitusjon og surrogati-paroler. Vi har aldri tatt til orde for forbud mot slike paroleforslag. Vi mener det er en fundamental forskjell på hatytringer og ytringer vi hater.

For oss som deltok på møtet torsdag 28. januar, er det ganske spesielt å lese en tekst om hvor transfobisk kvinnebevegelsen er. Vi lurer på hva som er det transfobiske her? Er det det at man ønsker å bruke ordet lesbisk? Eller ordet kvinne? Er det parolen om å bevare kvinneidrett? Er det transfobisk i seg selv å mene at kvinne er en biologisk kategori?

I en tekst som tilsynelatende er så opptatt av kvinnehat og inkludering er det ganske spesielt at Alberte Bekkhus og medskribenter ikke nevner det som tilsynelatende var en velregissert aksjon der mange av deltakerne hadde «fuck terfs» som bakgrunnsbilde. Antakeligvis synes nå organisasjoner som RU, SV og Rødt det er greit å be kvinner dra til helvete i sitt eget tog. At UV, SNU og PION mener dette, overrasker derimot ikke.

Det er et spennende prosjekt RU begir seg ut på når de vil endre på de demokratiske reglene i samarbeid med organisasjoner som hyppigst bryter demokratiske vedtak. Deres omgang med demokratiske spilleregler er åpenbart ikke viktigere enn at de kan brytes når man ikke får viljen sin. De har nok ikke tenkt på at i neste omgang er det deres forslag som forhåndssensureres.