“Never doubt that a small group of thoughtful, committed citizens can change the world; indeed, it’s the only thing that ever has”.
– Maragaret Meed –

Det er noen år siden Bøllekurs sto på menyen og mye har endret seg siden den gang. Foreninger for såkalte medfødte kvinner og deres kjernesaker har innsett at det å være ydmyk og litt selvutslettende gjør livet enklere.

Kvinners evne til selvundertrykkelse skaper et godt utgangspunkt for samhandling mellom menn og kvinner, og det er jo viktig. Å få menn til å føle seg verdsatt er kvinners kall her i livet. Et kall vi påtar oss for å slippe å stå alene – på en øde øy.

Vi kvinner kler jo å føre oss med bøyd nakke og lut rygg. Vi vet også, gjennom århundrer med erfaring fra kvinners levde liv, at det lønner seg å legge bånd på seg og ikke stille krav. Kanskje heller arbeide i områder der sulten herjer og skogene brenner. U-hjelp og annet der vi privilegerte kan hjelper de ikke-privilegerte. Hvor vi kan tilby både penger og misjonere vår ideologi så de får samme syn som oss på hva det nå skal være. Da er rollene så avklarte. De trenger hjelp, vi hjelper. Det er jo også ansett som så mye mer edelt å hjelpe de andre enn å kjempe en kamp for seg selv.

For hvem liker selvstendige privilegerte kvinner som forventer likebehandling og krever sin naturlige plass? Når i historien har den type kvinner ikke blitt oppfattet som urimelig, brautende, bortskjemt og bøllete? Folk blir sjokkert og synes det er ekkelt. Kvinner som ikke lurer på om noen andre burde få deres oppmerksomhet og engasjement? Særlig hvis de i tillegg er ledere.

For en del kvinner er det å se andre kvinner går fremover, mens man selv står på stedet hvil traumatisk. Det vekker liv drømmer de for lenge siden ga slipp på. Det gjør vondt i både hofte og skinn. Hei, vent på oss, vi trenger mer tid, vi er ikke klare!

I “kvinneforeninger” rundt om i Norge er det funn som tyder på at kvinner som strutter av selvtillit og gjennomføringsevne er ødeleggende for sårbare kvinner. Så da må vi velge. Skal vi ta hensyn til de sårbare eller skal vi move on?

Akk og ve. Vi kvinner har det nok best i sumpen, denne hengemyra der vi kan baksnakke de som er for egenrådige. Kvinnekamp handler jo om solidaritet med sårbare kvinner – ikke sterke kvinner som er selvgående. Gud forby.