Novellefryd!

Kanadiske Alice Munro (født 1931) skriver noveller på Nobelpris-nivå, og attpåtil er hun lett tilgjengelig uten å bli banal. Hun har utgitt en rekke novellesamlinger, og mange av dem har mottatt litterære priser. Hennes bøker er oversatt til 13 språk, flere av dem også til norsk.

Alice Munro bryter oftest alle vedtatte litterære regler for novellen – dette med tidens og stedets enhet, for eksempel, om du husker det fra norsktimene. Hennes noveller er som små romaner, og noen ganger skulle jeg ønske historien var en roman av full lengde. Likevel, det kan ofte være sprangene, det som er utelatt og usagt, som gir novellene hennes denne helt spesielle kvaliteten. Hun forteller om kvinner, deres kår og muligheter (eller manglende sådanne), om tilfeldighetenes spill, om tap og svik, om sjanser som gripes eller glipper, om valg som tas, og om de følger disse øyeblikkene får for resten av livet.

Hovedpersonene er kvinner, og tema oftest deres forhold til mannen og kjærligheten, til foreldre og til barn. Ikke at dette er ”vanlige” A4-kvinner – her er opprør mot trange og konvensjonelle kvinneroller. Handlingen i novellene er i mange tilfeller lagt til 50-og 60-tallet, men med suveren forakt for novelleregler er tidssprangene gjerne store.

Tre av de åtte novellene har samme hovedperson – Juliet – som vi møter først som en lovende student, og så som voksen i møte med gamle foreldre og til slutt som en mor som må takle at hennes datter ikke ønsker kontakt.

I tittelnovellen møter vi Carla, som ønsker – eller ønsker ikke? – å rømme fra mannen sin.

Min favoritt er historien om Robin, den ugifte kvinnen fra småbyen som en gang hvert år går på tvers av hva man ”gjør”: Hun drar alene til byen for å gå på teater. En gjenglemt veske med penger og togbilletten hjem blir vendepunktet her.

Munros mennesker er levende, uvanlige og likevel gjenkjennelige. Les henne!