Den modige kvinnen som mistet motet

Hun tok seg jobb som hushjelp for å avsløre forholdene for tjenestepikene på gårder på begynnelsen av 1900-tallet. Hun tilbragte et år sammen med samer i Lappland og skrev en dokumentarbok om den samiske kulturen. Hun haiket gjennom USA, og dro til Russland på ekspedisjon. Hun var en av de aller første kvinnelige gravejournalistene, men så sviktet motet henne.

Ester Blenda Elisabet Nordström ble født den 3. mars i 1891, utenfor Stockholm. Hun var datter til malermester Daniel Johan Nordstrøm og Charlotta Wilhelmina Jansson. Blenda var den yngste i en søskenflokk på fire, og en såkalt attpåklatt som ble født sju år etter de andre.

Farens firma gikk bra, og Ester Blenda, som ofte ble kalt «Essa», bodde vekselvis i leiligheten i Kungsholmsgatan i Stockholm, og på familiegården i Småland, like utenfor Ljungby. Gjennom oppveksten ønsket Blenda ofte at hun hadde blitt født som gutt, da gutter på den tiden fikk leve friere liv. Hun var et rastløst barn som likte å være ute og utforske naturen, løpe rundt, sykle fort og leke med leker som ble ansett som farlige for unge piker.

Da hun ble voksen, var det gården i Småland hun refererte til som sitt barndomshjem. Men etter mye pendling mellom Småland og Stockholm, solgte faren gården da Blenda var seks år gammel. Men livet i Stockholm skulle bare vare i to år. Da jernbanen ble bygget ut, kjøpte han en tomt i Ljungby og bygde Villa Åbyfors der. Dit flyttet han familien, og Blenda var atter tilbake i det miljøet hvor hun trivdes best.

Blenda gikk aldri på skole, men fikk undervisning hjemme av en privatlærer. Det var ingen betinget suksess. Hun ble ansett som arbeidsuvillig og gjorde flere opprør, som til slutt førte til at hun ble sendt til onkel Håkon som 13-åring. Håkan var kirkeverge og man håpet at en oppvekst i et kristent miljø ville være bra for henne. Men onkelen, som ble ansett for å være en intelligent, klok og et elskverdig menneske, viste frem helt andre sider som foresatt. I sin biografi forteller Blenda om strenge regler og fysiske avstraffelser, som for eksempel bjørkeris på blanke messingen.

Oppholdet hos kirkevergen tok slutt og Blenda flyttet hjem, og familien flyttet nok en gang til Stockholm. Denne gangen fikk Blenda begynne på vanlig skole, og karakterene hennes ble straks bedre. Da hun gikk ut av folkeskolen var det blant annet med svært gode karakterer i svensk skriftspråk. Dette talentet fikk Ester Blenda til å hoppe inn i journalistikken.

I 1911, da hun var 20 år gammel, fikk hun prøve seg som frivillig ved Stockholms Dagblad, som den yngste journalisten i Stockholm på den tiden. Avisens tre kvinnelige journalister tok godt i mot henne, og forklarte henne hvilke regler som gjald i redaksjonen. Blenda skrev sine første artikler under pseudonym, men yrket som journalist passet henne godt og hun lærte raskt. Hun la seg til en særegen, rapp skrivestil hvor hun lot vanlige personer og særskilt barn, komme til ordet. Hun redigerte aldri sitater og hun var en av de første journalistene til å bruke slanguttrykk i avisen.

En av kollegene i avisen introduserte henne for Ligaen, som var et nettverk for skriveføre, kvinnelige stockholmsjournalister på den tiden. De møttes med jevne mellomrom på begynnelsen av 1920-tallet for å diskutere lønn og arbeidsvilkår for kvinner. Dette var Blendas første møte med organisert kvinneaktivisme, og i dette miljøet kjente hun seg endelig akseptert for den hun var.

Da hun var 21 år, fikk hun et vikariat ved Dagens Nyheter. Det var her Blenda begynte å fotografere, og hun fikk publisert flere bilder i avisen, i en tid hvor det fortsatt var uvanlig med bilder på trykk. Etter seks måneder ved Dagens Nyheter, fkk hun tilbud om fast jobb ved Svenska Dagbladet. Hun aksepterte tilbudet og tok et nytt signaturnavn, «Bansai», og ble raskt populær blant leserne.

Ester Blenda Nordström brukte senere ofte bylinen Ester Blenda i sine arbeider. Som journalist var det dèt navnet hun ble kjent under, og av den grunn har vi valgt å omtale henne som Blenda videre.

Som journalist ble Blenda raskt en av bøndenes viktigste stemmer i offentligheten. Våren 1914 lagde hun reportasjen som skulle gjøre navnet hennes kjent. Hun tok seg hyre som tjenestepike på en gård utenfor Nyköping for å finne ut hvorfor så mange unge kvinner forlot bygdene og utvandret til Amerika. Artikkelserien hennes ble svært populær, og forlaget Wahlström & Widstrand tilbød henne en bokkontrakt. Boken «En pike blant piker» kom ut i november 1914, og de første 1500 eksemplarene ble revet bort i løpet av en måned. Alt i alt solgte boken i 35.000 eksemplarer, og siden ble historien satt opp på teateret i Göteborg, hvor den satte publikumsrekord med 175 forestillinger.

Ester Blenda Nordström og den livslange hemmelige kjærligheten Carin Waern Frisell

Men selv om historien ble fortalt anonymt, nådde fortellingen familien som Blenda hadde jobbet hos, og de følte seg forrådt. De skrev anklagende brev til redaksjonen, og for å komme unna bråket som fulgte flyttet hun hjem til foreldrene i Ljungby.

Der hadde hun ofte lange utflukter med Carin Waern Frisell. De to traff trolig hverandre i forbindelse med den internasjonelle stemmerettskongressen i Stockholm i 1911. Carin Waern Frisell var en av de få vennene Blenda hadde utenfor presseyrket. Waern Frisell jobbet ikke, da hennes mor kom fra den danske adelige slekten Waern og faren Erik Frisell var så fremgangsrik næringslivsmann at Waern Frisell kunne leve av familiens formue resten av livet. Broren hennes fikk utdanning slik at han kunne overta farens firmaer, men for Carin Waern Frisell fantes det ingen slike planer. Hun brukte tiden på veldedighet og vertinneoppdrag, men hun hadde stor eventyrlyst og fulgte ivrig med Ester Blenda på hennes reiser. Utad var de venninner, men ut fra brevene som de to sendte hverandre har ettertiden konstatert at de to hadde en kjærlighetsrelasjon. Dessverre måtte de holde forholdet hemmelig da en slik relasjon var straffbar frem til 1944, og at homoseksualitet var klassifisert som sykdom helt frem til 1979 i Sverige.

Ester Blendas reiselyst var det heller ingenting i veien med. I desember 1914 reiste hun til Lappland for å skrive fem artikler om samenes hverdag for Svenska Dagbladet. Det ble et nytt vendepunkt for Blenda. Hun skrev til familien at hun stortrivdes og at hun helst ville bli der for alltid. Hun ønsket seg vekk fra Stockholm, og i 1915 søkte hun permisjon fra jobben i Svenska Dagbladet, lærte seg finsk og ble lærer for samiske barn under reinflyttingen. I skolelavvoen underviste hun 14 elever i alderen 7 til 15 år.

Da hun endelig kom tilbake til Stockholm, hadde hun bestemt seg for å skrive bok om oppholdet i Lappland, men konsentrasjonen og skrivelysten var borte. Boken ble endelig ferdig etter at hun og en kollega hadde reist til Bön i Värmland, hvor kollegaen satte opp faste skriveøkter for Blenda slik at hun til slutt fikk ferdig manuset sitt. Boken «Kåtornas folk» ble oversatt til både engelsk og tysk, og ble Blendas internasjonale gjennombrudd.

Men reiselysten stanset ikke der. Sterkt inspirert av reisene til Evert Taube, bega hun seg mot Sør-Amerika og Andesfjellene i 1920. Sammen med en venninne iførte hun seg herreklær og red gjennom Andesfjellene sammen med fire vakter som var bevæpnet til tennene. Det fantes flere røvere i området, og den svenske konsulen Carl Hultgren var bekymret for sikkerheten til de to kvinnene. Men det tok ikke Blenda så tungt, og selv om hun ble syk med diarè på turen, så kom hun tilbake til Sverige i 1920 med artikler og et manus til en barnebok under armen. Barneboken ble godt mottatt, og Blenda hadde nå tjent såpass godt at hun kunne ha unnet seg litt luksus. Likevel bestemte hun seg for nok en reise i 1922, som var alt annet enn lukseriøs. Hun ville følge i emigrantenes fotspor, og med 50 dollar i lommen, som krevdes ved ilandstigning på den andre siden av Atlanteren, kjøpte hun plass på tredje klasse på fartøyet S/S Hellig Olav.

Blenda ble betatt av New York og av gatevrimmelen der, som besto av blant annet frigjorte og moderne kvinner da de kom ut fra kontorer, banker og butikker når de stengte om ettermiddagen. Hun reiste videre til Chicago, og derfra til Minneapolis hvor hun hilste på slektninger som hadde utvandret. På veien dit ble hun ranet på toget og hadde ikke engang nok penger til å sende et telegram hjem for å be om mer penger. Isteden måtte hun ta seg jobb som servitør og kirsebærplukker for å finansiere reisen videre. På turen gjennom USA traff Blenda loffere og folk som jobbet på gårder og samlet tips om hvordan hun skulle klare seg. Hun tok småjobber for å tjene penger til reisen, intervjuet svenske emigranter og kom seg til Salt Lake City, hvor hun bodde sammen med mormonere i flere uker. Derfra gikk turen til El Paso i Texas og så tilbake til Chicago. Da hun kom tilbake til Chicago, hadde hun vært på reisefot i seks måneder, og hun hadde fått hjemlengsel. Hun kjøpte billett på den svenske amerikalinjen og reiste tilbake via Göteborg, og skrev en bok om reisen i USA. Boken kom ut i 10.000 eksemplarer i 1923, og ble omtalt som årets største boksuksess.

Men mens suksessen som skribent bare økte, ble privatlivet mer komplisert. Hun gjennomførte en lang reise sammen med Carin Waern Frisell i Spania og Asia, og de to bodde blant annet fem måneder i Japan hvor Blenda samlet sammen materiale til en reportasjebok.

Før reisen hadde Blenda møtt etomologen René Malaise. Etter en turmult i Japan giftet hun seg med Malaise den 31. august i 1925. Før de giftet seg lagde paret en avtale om at all eiendom skulle være særeie. I tillegg hadde de hvert sitt soverom.

Sammen med Maialise dro Blenda til Sibir på en ekspedisjonsreise som varte i halvannet år. Malaise skulle jobbe, mens blenda var med som reisefølge. Hun dro hjem sommeren i 1927, og hadde ingen planer om å reise tilbake. Hun flyttet inn hos sin mor, og skrev boken «Byen i vulkanens skygge» fra oppholdet i Sibir. Malaise nevnes knapt i reportasjeboken fra Russland, og to år senere var også skilsmissen mellom de to klar.

Ester Blenda i Russland

Men turen hadde satt sitt preg på Blenda. Hun slet med helsen etter turen, og det skulle vise seg at hun hadde fått tuberkolose. Det hjalp heller ikke at hun på den tiden hadde utviklet et høyt alkoholforbruk. Men Blenda tok et opphold på sanatarium for å bli frisk, og i 1930 kjøpte hun seg en gård i Bjørnlunda i Sørmland. Hun skaffet seg dyr, jobbet hardt og behandlet smertene sine med sprit og opium.

Hun fikk flere besøk på gården. Blant annet kom Carin Waern Frisell, som hadde giftet seg med journalisten og forfatteren Gustav Hellström. Men problemene hennes ble ikke mindre. I 1933 ble hun innlagt på Ulricehamns sanatorium. Hun var da sterkt alkoholisert, men hun ble såpass frisk at hun kunne reise hjem igjen etter noen uker. Halvannet år senere tok hun ved en feil en overdose med beroligende medisin. Hun overlevde, men lovet familien å være mer forsiktig med alkohol og medisiner. Carin Waern Frisell tok henne med til sommerhuset sitt på Utö for å pleie henne. Waern Frisens mann var på den tiden bannlyst på øya av de som bodde der, etter at han i sin siste roman hadde skrevet om folkene som bodde der, og om deres liv, utroskap og problemer. De to kvinnene fikk derfor være sammen i fred på øya.

I 1936 fylte Blenda 45 år. Hun hadde brukt opp det meste av det hun hadde tjent på sine reiser, og bak ryggen på venninnen hadde hun økt bruken av opium. I begynnelsen av 1937 fikk hun slag, men hun ble pleiet av familien og kom seg til hektene igjen. På denne tiden skilte Carin Waern Frisell seg fra mannen, og etter dette vek ikke Waern Frisell fra Blendas side. De flyttet til Utö for å tilbringe sommeren 1937 der, og Blendas helse ble en del bedre, til tross for stadige besvimelser og epileptiske anfall.

De siste årene av sitt liv bodde Blenda i en toroms leilighet i Stockholm, som var eid av en stiftelse som tilbød «billige bosteder for de som hadde sett bedre dager». Somrene tilbragte hun sammen med Waern Frisell på Utö.

Ester Blenda Nordström døde den 15. oktober i 1948 ved Serafimersykehuset i Stockholm. Hun var 57 år gammel da hun døde. Blenda er gravlagt ved Boo kirkegård i Stockholm.

Lenge var Ester blenda Nordstrøm glemt av omverdenen, helt til journalisten Fatima bremmer skrev biografien om henne i 2017. Den het «Ett jävla solsken», og fikk svært gode kritikker. I 2019 ble det laget en utstilling om Ester Blenda Nordstrøms liv ved Skarhults slott utenfor Eslöv i Skåne. Utstillingen var veldig populær, og skulle fortsette i 2020, men ble dessverre avlyst på grunn av Covid 19. Men takket være Bremmers innsats er Blenda Nordstrøms verker igjen gjort tilgjengelige for publikum.

(Kilde: Ett jävla solsken : en biografi om Ester Blenda Nordström, Wikipedia)