Av Christina Ellingsen

Anette Trettebergstuen svarer på kritikk mot at en folkehøyskole nå lanserer en drag-linje med kommentaren ” Drag handler om mer enn å pynte seg å ta seg ut. Det er politisk.” Ja, men hva slags politikk er det egentlig? 

Høyre påstår at drag er en kunstform som gir gutter gode forbilder. Men hva slags kunstform er egentlig drag, og hva slags forbilder gir det egentlig gutter?

Drag har samme opphav som blackface, og kommer fra minstrel-sjangeren. Minstrel-forestillingene var politiske, og var en motstand mot både afroamerikaneres og etter hvert også kvinners frigjøringskamp. Både blackface og womanface skapte et politisk og kulturelt fellesskap gjennom latterliggjøring av afro-amerikanere og kvinner. 

Den overdrevne primadonnaen ble et fast innslag i minstrel-turneer som reaksjon på at afroamerikanske kvinner, pionert av Hyers søstrene, utkonkurrerte minstrel-sjangeren med sine briljante musikalske komedier på 1870-tallet. 

Begynnelsen på slutten for minstrel og blackface kom da afroamerikanere selv overtok blackface-rollene, og selv deltok i latterliggjøringen av afroamerikanere. Til å begynne med styrket dette legitimiteten i stereotypene som ble fremstilt. Men etterhvert forsvant moroa. Populariteten bak blackface handlet jo i bunn og grunn om det politiske fellesskapet som skapes av å ha et felles mobbeoffer. Det fungerer ikke om mobbeofferet selv er med på spøken.

Mens blackface og minstrel-forestillinger ga afro-amerikanere et kulturelt innpass som etterhvert utviklet seg til noe eget, har womanface hatt lite å tilby kvinner. Drag Queens er på mange måter den eneste uberørte gjenlevningen fra minstrel-teateret. Å fremstille stereotypiske overdrivelser av primadonnaen er fremdeles populært og akseptert, og en uproblematisk karrierevei for de mennene som velger drag som uttrykksform. 

Det er ikke akseptert at kvinner imitere kvinner i denne sjangeren, slik det etterhvert ble akseptert at afro-amerikanere imiterte afro-amerikanere. Mange drag-konkurranser, som RuPaul’s Drag Race, et eksplisitt forbud mot kvinnelige deltakere. RuPaul forklarer dette med at “Kvinner er allerede i drag”, og at kvinner med dette har en urettferdig fordel. Med et kvinnesyn som dette er det vanskelig å se hvordan drag egentlig utfordrer kjønnsnormer eller bekjemper giftig maskulinitet. I stedet ser det ut til at kvinneforakt er en integral del av det fellesskapet som drag tilbyr menn. Kvinneforakten kommer blant annet til uttrykk i drag-dronningenes omtale av hverandre – det å være for god til å imitere kvinnelige stereotypier fører til stempelet “fishy”, et uttrykk som har opphav i homofile menns slang for kvinner, og som skaper fellesskap ved å sette ord på den motbydeligheten mange homofile menn føler for vagina. 

Folkehøyskolen som har åpnet en egen drag-linje har fått kritikk for at skattepenger skal gå til å utforske kjønn og kjønnsuttrykk. Om det var det drag i bunn og grunn handlet om, hadde det ikke vært lite hold i kritikken. Men drag er like lite en utforskning av kjønnsuttrykk og protest mot trange kjønnsroller som det blackface var en utforskning av etnisitet og protest mot rasisme. 

Drag er en underholdningsform av og for menn, der det som latterliggjøres er kvinner. Det er bare å slippe til kvinnelige, fishy, bio drag queens, og se hvor lang tid det tar før publikum slutter å le. Slik de sluttet å le da afro-amerikanere selv tok rollen som bio-coons og blackface artister. Det er jo ikke morsomt om mobbeofferet er med på spøken.