Det er brann i rosenes leir. Det krangles om kjønn og identitet, lovgivning og politikk som aldri før. Å ha en biologisk kjønnsforståelse kan ikke være en trussel mot andres eksistens, og det bør ikke være grunnlag for sjikane. At andre tilnærminger til kjønn legger større vekt på kjønnsroller og fordommer dannet på bakgrunn av fysiologi og reproduktive evner, burde ikke være problematisk for noen. Men i små miljø som opplever seg som minoriteter, kan uenighet lett bli tolket som frafallenhet og appellere til selvrettferdig harme som resulterer i både trusler og ekskluderinger. 

Det er en grunn til at homofile ofte søker seg til byer med større miljø, men innenfor egne miljø blir det likevel lett smått, også en en storby. Så når en ny gruppe skal kjempe sin kamp innenfor samme miljø, stiller det store krav til ledelse. Lesbiske har ikke mange felles interesser med transkvinner og heller ikke med homofile menn. Fellesskapet har vært basert på sjenerøsitet og forståelse for utenforskap, men ikke på samme kamper, og når vi får en sammenslåing til LHBTI, så krever det en ledelse som forstår forskjell på solidaritet og inkludering. 

Lesbiske feminister er en minoritet også blant kvinner og innenfor LHBTI-miljøet, men vi har aldri gått av veien for refleksjon og debatt om hvor vi står i egne samfunn. Da transbevegelsen ble en del av homobevegelsen, ble det aldri riktig tatt opp hvilke felles interesser og felles saker lesbiske og transfolk kunne kjempe gjennom. Lesbiske har, synlige eller usynlige, alltid vært en del av kvinnekampen. Vi har levd godt med og ofte samarbeidet med både homser og transfolk. Vi har også levd godt med konflikter, nettopp om kjønnsroller og hvordan vi kunne frigjøre oss fra dem. Noe annet ville være rart, ettersom rollen som mann og rollen som kvinne i samfunnet har vært helt forskjellige og naturlig nok gitt forskjellige frigjøringsbehov. 

Brannen i rosenes leir må slukkes før ilden brer seg til dem som ønsker oss alle ut av syne, og de politikerne og lederne internt som kaster bensin på bålet, må slutte med det. Kampen handler om et åpnere om mer inkluderende samfunn, men resulterer i sjikane og forfølging av de få som offentlig prøver å forsvare alle kvinners rettigheter inkludert retten til å ha en biologisk forståelse av kjønn. Hvis alle kvinner som nå er redde for å delta i debatter som inkluderer transfolk og LHBTI-samfunnet kunne løftet hånda, så ville det vært alt for mange hender i været til ikke å ta det alvorlig. 

Det fins ikke et mangfold der alle er enige. Det heter noe annet. Men det fins et fellesskap, og det er det vi skal ta vare på.