Da den spede kvinnen endelig nådde toppen på verdens høyeste fjell, var det bare 12 dager siden hun hadde blitt slått bevisstløs av et snøskred som hadde begravd henne og fire fra klatrefølget hennes. Hun ble gravd frem av en av sherpaene, og tre dager senere var hun tilbake på bena. Nå sto hun på toppen av Mount Everest, som den første kvinnen og nummer 36 i rekken av fjellklatrere som hadde besteget verdens høyeste fjell.
Denne hendelsen gir et godt og presist bilde av Junko Tabei: Hun elsket utfordringer, og hun ga aldri opp.
Tabei ble født i Fukoshima i Japan høsten 1939. Hun ble sett på som et skjørt barn, men da hun var ti år begynte hun å klatre, en hobby hun likte fordi den ikke innebar konkurranse, og fordi hun likte utsikten fra toppen av fjellene. Men familien hadde ikke råd til å betale for den dyre hobbyen hennes i lengden, så det var først da hun var ferdig med studiene i engelsk og amerikansk litteratur på universitetet at hun tok opp klatrehobbyen igjen. Gjennom hele studietiden hadde hun med misunnelse sett på guttenes alpinklubb og ønsket seg en egen. Heldigvis hadde hun en studievenninne som likte fjellklatring, og sammen dro de to unge kvinnene på flere turer.åI 1969 grunnla hun den første klatreklubben for kvinner i Japan. I ettertid har hun fortalt at hun grunnla klatreklubben fordi hun ble behandlet så dårlig av sine mannlige klatrekolleger: Noen av dem nektet helt å klatre sammen med henne, mens andre beskyldte henne for å drive med klatring for å finne seg en mann.
De samme holdningene møtte Tabei og hennes klatreteam, som bare besto av kvinner, da de skulle skaffe sponsorer til Mount Everest-turen. De fikk flere ganger høre at de heller burde holde seg hjemme og skaffe seg familie og barn, i stedet for å klatre i verdens høyeste fjell.
Klatreklubben som Tabei etablerte i 1969 hadde sin første ekspedisjon allerede i 1970. Da besteg Tabei og Hiroko Hirakawa Annapurna III via en ny rute på sørsiden av fjellet. Etter den suksessfulle turen bestemte klatreklubben seg for å bestige Mount Everest. Hun og de andre deltagerne lagde et team som de kalte Japanese Women’s Everest Expedition. Klatreteamet besto av 15 kvinner. Av dem var to mødre. Ekspedisjonen fikk til slutt to sponsorer til turen, men måtte samtidig betale rundt 50.000 kroner hver for å finansiere den. Tabei underviste i piano for å tjene ekstra penger, og hun lagde en del av utstyret selv. Blant annet sydde hun vanntette hansker av biltrekk, og hun sydde seg bukser av gamle gardiner.
Da hun lanserte planene om ekspedisjonen, fikk hun høre av mannlige klatrekolleger at et team med bare kvinner aldri ville være i stand til å klatre til toppen på Mount Everest. Tabei var 1,45 cm høy og småbarnsmor, og hun måtte tåle kritikk for å etterlate sin da tre år gamle datter hjemme mens hun selv dro på tur. Men klatrelaget på 15 kvinner og seks sherpaer motbeviste kritikerne. Den 16.mai i 1975 sto Junko Tabei på toppen av Mount Everest, et platå hun beskrev som «mindre enn en tatami-matte».
Da Tabei returnerte til Japan etter den suksessfulle turen, ble hun mottatt av flere tusen tilhengere. Hun mottok gratulasjoner fra kongen av Nepal og den japanske regjeringen, og i Katmandu holdt man en parade for å hylle henne.
Etter turen til Mount Everest fortsatte Tabei å klatre. Hun besteg de syv toppene, kjent som Seven Summits, som består av de syv største fjelltoppene på verdens kontinenter: Kilimanjaro (1980), Mt. Aconcagua (1987), Denali (1988), Mt. Elbrus (1989), Mount Vinson (1991), og Puncak Jaya (1992). Da hun sto på toppen av Puncak Jaya i 1992, ble hun den første kvinne til å ha besteget alle de syv toppene.
Et annet mål hun hadde, var å bestige de høyeste toppene i så mange land som mulig, og hun rakk 70 land før hun døde.
Etter ekspedisjonen til Mount Everest betalte Tabei for alle ekspedisjonene sine selv ved å skrive bøker, holde foredrag, lede fjellturer og undervise barn i musikk og engelsk. Tabeis venner og supportere donerte noen ganger mat og utstyr til turene hennes, men det meste finansierte hun av egen lomme.
I tillegg til å klatre I fjell var Tabei opptatt av miljøspørsmål. I 2000 tok hun en mastergrad ved Kyushu Universitet i Japan, hvor hun skrev om miljøutfordringene på Mount Everest som følge av søppel fra ekspedisjonene. I 2003 uttalte hun at Mount Everest hadde for mange turister og at fjellet trengte en pause.
Hun ledet også flere rydde-ekspedisjoner i Japan og Himalaya sammen med mannen sin og de to barna sine, i et forsøk på å fjerne plast og søppel etter utallige klatreekspedisjoner.
I 2012 ble hun diagnostisert med kreft, og hun døde på et sykehus i Kawagoe fire år senere, i oktober i 2016. Da var hun blitt 77 år gammel.
Like før hun døde hadde hun fått en asteroide oppkalt etter seg. Den fikk navnet 6897 Tabei.
I november i 2019 ble en fjellkjede på planeten Pluto oppkalt etter henne. Den heter i dag Tabei-fjellet.
Outside Magazine var ett av de siste publikasjonene som intervjuet Junko Tabei før hun døde. Det siste spørsmålet magasinet stilte henne, var hvilket råd hun ville ha gitt seg selv som barn, om hun hadde kunnet gå tilbake i tid. Svaret hennes ble brukt som et slogan da Google feiret 80-årsdagen med en egen Doodle den 22.september i 2019: «Ikke gi opp. Fortsett mot målet».