Født inn i slaveri i Maryland rundt 1820. Harriet Tubman unnslapp slave-eierne sine i 1849 og ble den mest berømte lederen av ‘underground railroad’, et nettverk som hjalp hundrevis av slaver fra statene i sør USA nordover til frihet. 

Senere i livet ble hun en sentral aktør i Union Army kampanjen under borgerkrigen, og jobbet både som kokk, sykepleier og spion! På grunn av henne ble hundrevis av slaver frigjort. Hun gikk inn i kampen for å avskaffe slaveri med sitt eget liv som innsats.

Harriet ble født en gang mellom 1820-1825. Hun var ett av ni barn til foreldre som begge var slaver i Maryland, USA. Moren hennes, Harriet ‘Rit’ Green og faren, Ben Ross, var eid av to forskjellige personer, Mary Brodess og Anthony Thompson. Opprinnelig kalt Araminta Harriet Ross, men Tubman fikk kallenavnet ‘Minty’ av familien.

Harriets liv fikk en traumatisk start. Tre av hennes søstre ble solgt av sønnen til Mary Brodess. Dette var en forferdelig separering av Harriets familie. Da en handelsmann fra Georgia henvendte seg til Brodess for å kjøpe Rits yngste sønn, Moses, lykkes Rit i å forhindre ytterligere fragmentering av familien sin, og moren ble med dette et kraftfullt eksempel for sin lille datter. 

Fysisk vold var en del av dagliglivet for Harriet og hennes familie. Hun fortalte senere om en dag da hun ble pisket fem ganger før frokost. Den farligste hendelsen skjedde da Harriet fremdeles bare var en tenåring. Hun hadde blitt sendt ut for å handle på matbutikken da hun møtte en slave som hadde rømt fra plantasjen. Mannens tilsynsmann (overseer) krevde at Harriet skulle hjelpe å fange rømlingen. Da hun nektet kastet han en vekt som slo henne i hodet og skadet henne permanent. Volden hun led tidlig i livet forårsaket varige fysiske skader og førte til at hun fikk anfall, hodepine og epeleptiske episoder resten av livet.

Til tross for at hun var delvis funksjonshemmet, klarte hun å flykte nordover til frihet i 1849. Med to av brødrene sine brukte hun motstandsnettverket for å rømme fra slaveri i Maryland. Da det ble oppdaget at de hadde rømt, ble det utlyst en dusør i avisen på $300. Harriets brødre, Harry og Ben ble så skremt av dette at de ombestemte seg og reiste tilbake til plantasjen. Men Harriet fortsatte. Til sammen gikk hun 145 km til Philadelphia, til fots og i ly av natten.

Men hennes egen frihet var ikke nok for Harriet. Hun bestemte seg å reise tilbake. Hun hørte rykter om at niesen hennes, Kessiah og hennes to barn, skulle bli solgt. Mannen til Kessiah, som ikke var slave, fikk kjøpt dem. Harriet hjalp så hele familien å rømme til Philidelphia. Dette var den første av mange turer hvor Harriet risikerte livet for å hjelpe slaver til frihet og sikkerhet.

I 1850 ble loven i USA endret slik at rømte slaver som ble fanget i nord Amerika kunne bli sendt tilbake til slaveeiere. Som svar på dette, satt Harriet opp hemmelige fluktruter, et undergrunnsnettverk, til Canada, hvor slaveri var forbudt. I desember 1851, guidet Harriet en gruppe på 11 flyktinger nordover gjennom mange, farlige områder. 

Mellom 1850 og 1860 reiste Harriet 19 ganger fra Sør til Nord gjennom nettverket hun hjalp å lage. Hun guidet mer enn 300 mennesker til frihet, inkludert foreldrene sine og flere søsken. For dette fikk hun det nye kallenavnet ‘Moses’. 

Under borgerkrigen, var Harriet aktiv med Unionshæren. Mens hun jobbet som spion, ble hun den første kvinnen som ledet en væpnet ekspedisjon i krigen, og hun ledet “Combahee River Raid”, som frigjorde mer enn 700 slaver i South Carolina.

Til tross for alt hun hadde gjort for landet sitt måtte hun kjempe i mange, mange år før hun vant økonomisk trygghet. I 1892, ble det introdusert en krigsenke pensjonslov som ga Harriet $8 i måneden, fire år etter mannen hennes døde. Hun startet derfor en kampanje hvor hun krevde full soldatpensjon. Innen 1896, hadde flere politikere meldt seg på hennes kampanje, hvor hun krevde $25 per måned for sitt bidrag i krigen. Hun måtte vente til 1899 da et lovforslag ble vedtatt i Representantenes hus. Senatet forhandlet om beløpet, og til slutt fikk hun bare $20 per måned i soldatpensjon for sin innsats under krigen.

Etter krigen ble Harriet veldig aktiv i kampanjen for kvinners stemmerett. Hun engasjerte mange gjennom sine taler og med sitt talent for å fortelle historier.

Hun var også dedikert til å hjelpe fattige ofre av slaveri og stiftet et aldershjem for mennesker som hadde vært slaver. I sine senere år var hun mer og mer plaget av hodeskadene fra tidligere. Hun døde 93 år gammel på aldershjemmet hun selv hadde stiftet, Harriet Tubmans Hjem for Eldre & Vanskeligstilte Negroer (Harriet Tubmans Home for Aged & Indigent Negroes).