For noen dager siden fikk jeg denne meldingen fra en kvinne født i 1987:
Hei Tonje. Håper det går greit at jeg skriver til deg. Jeg vurderer å starte en organisasjon lignende Dansk Regnbueråd og lurte på om du kunne tenke deg å bidra? Transideologien har blitt altoppslukende og jeg tror tiden er overmoden for at kvinner og lesbiskes rettigheter blir satt på dagsordnen. Jeg har laget et løst forslag til navn og formål.
Jeg svarte at det er en god ide og at jeg vet om flere som er født etter 1985 som nok har behov for en Norsk Regnbueråd.
i dag fikk jeg denne meldingen fra samme kvinne:
Hei igjen. Nå har jeg sittet å tenkt litt på det med å starte «norsk regbueråd» og kommet fram til at det kan ha vært en forhastet beslutning. I etterkant ser jeg at en del argumenter taler imot, blant annet det du snakket om angående logistikk. Det blir vanskelig å organisere seg når vi bor så spredt. En annen ting er at det er urimelig å forvente av folk skal stå fram offentlig når dette temaet er så betent og potensielt ødeleggende for meningsmotstandere; tysting til arbeidsgivere, ødelagte karrieremuligheter, risikere å miste inntektsgrunnlaget sitt, deplatforming, uthenging i media, bli pålagt skyld for terroren på London, tilsmusset omdømme, trusler, gjøre familien sin utsatt, osv.
Det er forståelig at folk vil være anonyme. Både du og Ellingsen er jo knallmodige som tørr å stå i denne debatten. All honnør til dere!
Årsaken til at jeg kvap til og tenkte «her må det gjøres noe!» var fordi illusjonen min brast. Mens jeg bare har fulgt denne saken i engelsktalende media, så har jeg vært lykkelig uviten om at samme debatt har foregått her i Norge. Med norsk selvgodhet har jeg fulgt den engelske debatten, ristet på hodet og tenkt: «Takk og lov jeg bor i Norge. Vi nordmenn holder oss for god for billig retorikk og politisk polarisering. Vår kultur har over hundrevis av år utviklet solide verdier som setter medmenneskelighet over politiske trivialiteter. Nordmenn er et rasjonelt, nyanserte og jordnært folkeslag.»… Også BAM! Plutselig dukket det opp en facebookpost i feeden min skrevet av Jentoft selv, som viste seg å være det reineste sutreinnlegget, pepret med stråmannsargumentasjon. Innlegget var delt av en partifelle fra min tid i Rød Ungdom. Han hadde signert fabelteksten med å henge ut «TERFs» og latterliggjort Ellingsen.
Da så jeg rødt.
Kampklar som jeg ble tok jeg til tastaturet og hamra inn mitt feministiske raseri. Jeg har egentlig vært fullstendig fraværende på sosiale medier de siste 13 årene, jeg bruker egentlig bare facebook for å holde kontakt med venner og familie på messenger. Instagram og twitter bruker jeg ikke og aviskommentarfelt holder jeg meg langt unna. Jeg opprettet en twitter i fjor, men begynte ikke å bruke den for et par dager siden. Uansett. Min edruelighet på sosiale medier gikk rett ut av vinduet da jeg oppdaget at en uttalende byrådsrepresentant på facebook henger ut feminister og tar i bruk nedsettende betegnelser som «terf». Det her var vell vippepunktet mitt og fikk meg til å innse at jeg ikke kunne tie lengre. Uansett. Jeg tror jeg legger planen min om å starte forening på is i førsteomgang, men hvis noen skulle være interessert, så gi gjerne en lyd.