I Subjekt kunne vi for noen dager siden lese at tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det ikke går så bra med demokratiseringen av kulturen her i Norge. Det er nemlig den høyt utdannede kulturelle middelklassen – de godt voksne kvinnene i særdeleshet – som virkelig trives i de offentlig finansierte kunst- og kulturinstitusjonene.

Det er et symptom på at noe er galt.

Å ha høyt utdannede voksne kvinner som kjernepublikum ødelegger enhver institusjons omdømme.

Direktør for Norsk kulturråd har derfor fått i oppdrag av regjeringen å vanne ut den fiskebolle-hvite middelklassen som dominerer kunstfeltet – samt skape en illusjon om at nordmenn har minoritetsfobi.

Kulturrådet har derfor innført tvungen representasjon i alle ledd.

Leder for Kulturrådet, Kristinetellerannet lider som så mange kvinner som forsøker å holde seg inne med alle, av “selvutslettende kvinne” eller «Handmaidensyndromet» som det heter på folkemunne konstaterer den urlesbiske transmannen Antonio og legger til at Kristinetellerannet sin visjon er å gjøre kunst og kulturfeltet om til et NAV for representanter innen kategorien «Talentløse minoriteter». 

Tenk deg den byrden, ikke nok med at man er del av en merkelig minoritet, man er talentløs også! Jeg vet jamen ikke hva som er verst sier Antonio.

Det å være urlesbisk transmann som jeg identifiserer meg som, i allefall i ukedagene, sees i dag på som et minoritetstalent. Dette talentet gir meg ifølge kulturministeren, Kristinetellerannet og andre mangfoldskåtinger i de utallige organisasjonene for mangfoldetellerannet – et særskilt perspektiv ingen andre grupperinger kan inneha. 

Bare jeg åpner kjeften ser de med oppspente øyne, som om jeg har noe unikt på tungen. De nikker og noterer uansett hva jeg sier. 

Så i kunst- og kulturfeltet strømmer det nå på med nye talentløse minoritetsidentiteter som plasseres i alle mulige utvalg, råd og referansegrupper.

Og for å komme tilbake der vi startet, så fører det til at det høyt utdannede kulturelle middelklasse -publikummet – særlig de godt voksne kvinnene   erstattes med et «mangfoldig» og lugubert mannepublikum som omfavner hardporno og patetiske selvportretter laget av og med mytomane talentløse minoritetsmenn som i 2022 er tildelt et helt år å boltre seg på. Jeg kaller det trusekunst, men Nasjonalmuseet kommer sikkert til å hype det som «skeiv kunst» eller  «queer art» kommenterer Antonio snurt.

Et av de motivene som går igjen er menn som dytter forskjellige objekter opp i rumpa og suger mye og lenge på alt mulig rart som jeg ikke engang vil si høyt, sier Antonio.

Jeg har snakket med et par av de woke-homofile kuratorene på Nasjonalmuseet som røper at de gleder seg til å presentere et dunkende hav med kuk og fargerike anusbilder. 

De regner med at det vil   bidra til at man endelig tiltrekker seg et publikum der overvekten er pornoavhengige menn som drar visakortet  når de ser kukskulpturer i alabast, keramikk, plast, gummi, metall, papir, syltetøy etc. 

Med kunstsamlende homofile menn i styre til Nasjonalmuseet og overalt i grunn, er nok dildoskulpturenes gylne tider like om hjørnet.

Innkjøp fra analfikserte homofile samlere er allerede avtalt – og skulpturen «kuk meg i ræva» er innkjøpt av en anonym late bloomer homofil kunstsamler som liker å gå i bunad. 

Det blir aldri nok kuk! – roper Antonio. 

Til og med gladgutten Tomas Espedal har annonsert at han sammen med en del unge, mannlige forfatterkolleger gjerne leser høyt fra sine bøker i det skeive året, men at de ikke vil ha eldre kvinner som publikum. 

De kommer jo bare for å «menge seg» med forfattere og andre kunstnere sier Antonio, kan de ikke bare holde seg hjemme så vi mannfolk kan få ha våre homososiale miljøer for oss selv? 

Hva skal vi med kvinner egentlig? Nei uff, det trekker jeg tilbake.

Men altså, det beste ville nok være et skilt: Adgang kun for menn og unge kvinner. Så blir vi kvitt den rynkete kulturkjerring-andelen i kunstpublikummet som ofte ikke engang stiller forfattere og kunstnere spørsmål. De bare sitter der blanke i øynene og med det der fryktelige Mona Lisa smilet på lur. Skjønner du? Vet du hvor mange mannesjeler det fliret har ødelagt.  

Vi menn takler ikke disse levde ansiktsuttrykkene som er umulig å fatte hva rommer. Ler de av oss, er det en morsfølelse eller hva foregår inni der?   

Er det et hånflir?

Det er ufattelig krevende for homososiale menn, som jo 90 prosent av oss er, å bli utsatt for dette fliret så vi pleier å drikke oss til mot og krydre med litt valium for å orke å se inn i disse damesinnene som bare minner oss om at vi kommer til kort og  skal dø. 

Kunstens oppgave er jo å få oss til å tenke på pubertale menn, sex, kosmetiske operasjoner og selvskading, ikke døden! Ikke damedøden iallfall.