Gerda Lerner
Hun rømte fra nazistene, flyttet tvers over halve jordkloden og startet deretter yrkeslivet som servitør. I dag hylles hun som en av verdens fremste feminister, som grunnleggeren av faget kvinnehistorie og ikke minst, som en bidragsyterne til den kvinnehistoriske måneden.
Gerda Hedwig Lerner ble født 30.april 1920 i Wien i Østerrike.
Hun var den eldste av de to døtrene til Robert og Ilona Kronstein. Robert Kronstein var farmasøyt, mens moren Ilona Kronstein var kunstner. Familien var velstående, sekulære jøder, noe som førte til at Robert Kroner ble involvert i motstandsbevegelsen mot naziregimet etter Anchluss. Lerner og hennes mor ble fengslet etter at faren hennes rømte til Liechtenstein og deretter til Sveits, hvor han ble til krigen var slutt. Lerner havnet i en fengselscelle med to kristne kvinner, som delte matrasjonene sine med henne. Lerner fikk mindre porsjoner enn de to kristne kvinnene fordi hun var jødisk.
I 1939, ble familien splittet. Mens faren var i Sveits, flyttet moren hennes til Palestina. Søsteren hennes slo seg ned i Palestina, mens Lerner selv flyttet til USA. Turen hennes ble betalt av Bobby Jensen, som da var hennes forlovede.Gerda Lerner var 19 år da hun ankom New York, og hun var hun statsløs.
Vel fremme i USA giftet hun seg med Jensen. Hun tok seg jobb som servitør, selger og sekretær samtidig som hun skrev dikt og fortellinger, men noen av de første publikasjonene hennes var to noveller med opplevelser fra da nazistene invaderte Østerrike.
Men ekteskapet ble kortvarig. De to skilte seg etter et år, men Lerner hadde på den tiden begynt å bruke tid sammen med andre tyske flyktninger som var antifascister, og der møtte hun Carl Lerner, som hun giftet seg med i 1941. Carl Lerner var gift, men de to dro til Reno i Nevada hvor det var lettere å få skilsmisse på den tiden.
De to fikk to barn sammen. Datteren Stephanie ble født i 1946, og sønnen Dan kom året etter, i 1947.
Etter at Carl var blitt skilt og de hadde giftet seg, flyttet de til Los Angeles hvor Lerner jobbet som filmprodusent. Hans mest kjente verk er «Twelve angry men». Det var her Gerda Lerner begynte å skrive for alvor. I begynnelsen skrev hun korte historier som ble publisert i The Clipper, som var et litterært magasin for venstresiden. Hennes første roman kom ut i 1955 og fikk tittelen «No Farwell». Romanen er basert på opplevelsene hun hadde hatt siden hun kom til USA. Hun bidro også til å skrive manus for noen av filmene til Carl Lerner, som for eksempel «Black like me», som kom i 1964.
Både Carl og Gerda Lerner var erklærte kommunister og medlemmer av kommunistpartiet. Gerda Lerner ble leder av den kommunistiske kongressen for amerikanske kvinner, en organisasjon som hadde tette forbindelser til den sovjetiske Women’s International Democratic Federation. I kommunistpartiet møtte hun for første gang en uttalt motstand mot mannssjåvinisme, og en organisert motstand mot rasisme.
Gerda Lerner
Men den politiske vinden blåste ikke i deres favør, så da McCarthyismen kom, havnet Carl Lerner på svartelisten i Hollywood, og han sto uten jobb. Ekteparet Lerner tok med seg barna og flyttet til New York. I frykt for represalier meldte de seg også ut av kommunistpartiet, og Gerda Lerner nektet de neste fire tiårene på at hun hadde hatt noe å gjøre med kommunistpartiet overhodet. Carl Lerner fikk oppdrag som redigerer gjennom venner fra filmbransjen, og Gerda ble involvert i ulike organisasjoner, som Parent Teacher organixation (PTA), og hun var en av de første medlemmene i den berømte kvinneorganisasjonen National Organization og Women (NOW).
Underveis hadde Lerner begynt studier ved Columbia University i New York, hvor hun fikk en mastergrad i 1965, og en doktorgrad året etter. Doktoravhandlingen hennes omhandlet to søstre fra en familie som holdt slaver, Grimkèsøstrene. De to søstrene oppdaget at broren deres hadde barn med en afroamerikansk kvinne, og de hjalp de to guttene ved å betale utdannelsen deres. På den tiden var det få andre kvinner som studerte kvinners rettigheter på 1900-tallet.
Heldigvis var ikke Lerner av den unseelige sorten, så da hun hadde fått doktorgraden sin, tok hun med seg avhandlingen til forlaget Houghton Mifflin. De ga ut avhandlingen hennes året etter.
Dette var et ambisiøst trekk av Lerner. På den tiden var det få akademiske utgivere som var interessert i kvinnehistorier, men Lerner skrev godt, noe som var en bragd tatt i betraktning at engelsk var andrespråket hennes. I 1963 ble hun tilbudt å holde det første kurset i kvinnehistorie, som på den tiden ikke hadde noe status som eget fag i akademia. I 1968 fikk hun jobb ved Sarah Lawrence College, hvor hun utviklet et masterstudie i kvinnehistorie. Kurset ble åpnet i 1972, og var det første studiet innenfor feltet som ble tilbudt amerikanske studenter. Samtidig begynte hun å undervise ved Long Island University i Brooklyn.
Gjenom 1960-og 70-tallet publiserte Lerner jevnlig bøker og artikler som bidro til å etablere faget kvinnehistorie. I 1969 skrev hun blant annet en artikkel kalt “The Lady and the Mill Girl: Changes in the Status of Women in the Age of Jackson”, som var en tidlig studie av klasseperspektivet I kvinnehistorie.
Blant hennes mest kjente verker er bøkene Black Women in White America (1972) og The Female Experience (1976) som hun var med og redigerte. I tillegg har artikkelsamlingen hennes, kalt The Majority Finds Its Past (1979) vært sentral.
I 1979 bidro Lerner til en toukers konferanse om kvinnehistorie ved Sarah Lawrence College. Konferansen var en suksess, og munnet til slutt ut i National Women’s History Week, som var forløperen til Women’s History Month. Kvinnehistorisk måned holdes hvert år i mars.
I 1980 flyttet Gerda Lerner til Madison, hvor hun etablerte USA’s første doktorstudie I kvinnehistorie. Mens hun var i Madison, skrev hun bøkene The Creation of Patriarchy (1986), The Creation of Feminist Consciousness (1993), del 1 og del 2 av Women and History; Why History Matters (1997) og Fireweed: A Political Autobiography (2002).
Gjennom hele livet var Lerner en talskvinne for kvinners betydning for historien, og en forkjemper for kvinners rettigheter og muligheter i et mannsdominert samfunn. Hun mente at det å ha kjennskap til kvinnehistorien, var viktig i arbeidet for likestilling.
Gerda Lerner døde den 2. januar i 2013, i Madison, Wisconsin. Da var hun 92 år.
Hun etterlot seg to barn, et kvinnehistorisk prosjekt som munnet ut i en doktorgradsstudie i kvinnehistorie, en rekke bøker om feminisme og kvinners historie gjennom 1900-tallet, og sist men ikke minst, historiemåneden mars, som er viet til alle de kvinnene som kom før oss og banet vei.
Gerda Lerner