Anne Margrethe Bang
Som eneste kvinne kjempet hun sammen med 200 menn mot de tyske styrkene. Dermed var hun èn av ytterst få norske kvinner som tjenestegjorde ved en militær avdeling i kamp under andre verdenskrig.
Legedatteren Anne Margrethe Bang ble født i Trondheim i 1914. Faren hennes var kirurg, sanitetskaptein og stortingsmann Joakim Sveder Bang. Der satt han for Frisinnede Venstre. Gjennom han fikk hun kunnskap om sykepleie, og senere, som medlem av lotteforeningen fikk hun sanitetsopplæring.
Hun vokste opp i en barnerik familie, var en vilter og vågal jente som sto faren nær. Etter endt grunnskole tok hun handelsutdanning, og fikk arbeid i Forretningsbanken. Bang var 26 år da tyskerne invaderte Norge, og hun meldte seg straks til motstandsarbeid. Først bidro hun til å evakuere barn ut av Trondheim, senere ble hun med en transport som gikk til Selbu. Herfra kom hun seg til Stjørdal, hvor hun sluttet seg til den frivillige motstandsstyrken under major Hans Reidar Holtermann. Han ville først ikke ha med seg kvinner opp til festningen hvor han og soldatene skulle være, men Bang viste raskt at hun var til nytte. Festningen som hun og de norske soldatene kom til, hadde ikke vært i bruk siden den i sin tid ble bygget som et forsvarsanlegg mot svenskene, og rommene de skulle bo i og som var sprengt ut i berget var så rå at det dryppet vann fra veggene.
Festningen hadde offisielt blitt nedlagt i 1926, og mye av utstyret som hadde vært der var fraktet vekk. Bang og soldatene hadde derfor svært lite å hjelpe seg med i starten. Bang var for øvrig ikke utdannet verken lege eller sykepleier, men hun hadde fått være med sin far når han arbeidet og hadde blant annet fått lære seg hvordan man forbandt, pleide sår og pleie av syke.
Til tross for tidvis kraftig beskytning holdt styrkene stand til den 5. mai, og var således den enheten som holdt ut lengst i aktiv strid i Sør-Norge.
I likhet med mange av de overlevende pådro Anne Margrethe Bang seg fysiske plager som hun fikk merke seinere i livet, blant måtte hun amputere flere tær. De kalde og fuktige rommene i festningen gjorde at flere av soldatene ble syke og trengte pleie. Selv Bang ble syk av den dårlige luften i en liten periode. Ganske snart ble Bang bare omtalt som «Lotten ved Hegra Festning», og det sies at tyskerne observerte henne på avstand i uniform og med det lange, lyse håret flagrende omkring hodet da hun ikke fikk bære lue.
Fra den ene sengeavdelingen ved Hegra
I utgangspunktet skulle major Holtermann og hans menn holde stand mens de ventet på at de allierte styrkene skulle komme nordfra og bekjempe tyskerne, men snart ble det klart at det ikke kom til å skje. Tyskerne hadde dessuten tatt oppstilling nede i dalen nedenfor festningen, og hindret forsyningene som skulle opp til soldatene på festningen. Elektrisiteten forsvant tidlig, og vannledningen ble skutt i stykker etter to uker. Etter det måtte de smelte snø for å få nok vann til alle, men det smakte kruttslam.
I et siste forsøk på å overleve måtte besetningen ved festningen slakte hesten som de brukte til å transportere varer og mat med, men til slutt var også hesten spist opp.
Etter tre uker måtte de norske styrkene heise det hvite flagget da det var formålsløst å kjempe videre.
Styrken som overga seg på Hegra festning ble sendt med tog sørover etter å ha signert en erklæring om at de aldri mer skulle slåss mot tyskerne. Da toget stanset i Trondheim ble offiserene, befalet og Bang satt av for internering, mens resten av soldatene ble sendt til Lundamo sør for Trondheim. Derfra måtte de marsjere til fangeleiren på Berkåk. Bang ble senere internert på Berkåk, men etter en kort stund ble hun sluppet fri.
Etter at hun kom tilbake til Trondheim fortsatte Bang med motstandsarbeidet. Hun jobbet blant annet som kurer og som kontaktsentral. Dessuten skaffet hun seg videre skolering innen medisin ved sykehuset i Trondheim.
For innsatsen sin under krigen ble Bang hedret med Krigsmedaljen, Deltakermedaljen med rosett pluss ytterligere fire medaljer, deriblant en amerikansk.
I utgangspunktet var norske myndigheter skeptiske til å gi Krigsmedaljen til en kvinne, men etter hvert ga de etter. Bang fikk derfor sin medalje først ti år etter sine mannlige medsoldater.
Da freden kom, besøkte kronprins Olav Trondheim. Under besøket fikk Bang æren av å overrekke blomster til kronprinsen på vegne av hele byen.
Etter krigen giftet hun seg med Peter Strømsheim, som også var i aktiv tjeneste under krigen. Sammen flyttet de til Østlandet og fikk tvillingene Anne Louise og Jan Peter.
Resten av livet sitt var hun opptatt av blinde barn, krigsveteranenes og de krigsinvalides sak og nordsjødykkerne. Hun bidro til at disse gruppene fikk en mer avklart rettslig stilling, og at de fikk bedre økonomiske betingelser.
I 1965 fikk hun Kongens fortjenestemedalje i gull for innsatsen sin i krig og fred. På kvinnedagen i 2005 fikk hun en gate oppkalt etter seg i Stjørdal. Den fikk navnet Anne Margrethe Bangs gate. I 2006 donerte hun alle medaljene sine til museet ved Hegra Festning.
Lotten fra Hegra festning døde etter lengre tids sykeleie 6. oktober i 2008. Hun ble 94 år gammel.
Noen av soldatene som kjempet ved Hegra Festning
(Kilde: Wikipedia, Adressa, Okkupasjonen, Nea radio)