Miranda Yardly: Trankvinner er menn
Britisk forfatter, tenker, ateist og transseksuell.

Diversity of trans-part I er en videosamtale med professor Preston Sprinkel og Miranda Yardly. Du finner hele videosamtalen nederst i denne artikkelen. Her er et sammendrag. 

Når Preston Sprinkel ber Miranda Yardly presentere seg cirka fem minutter ut i videosamtalen, sier Yardley at han ofte beskriver seg selv som den mest hatede transseksuelle på planeten. Så smiler han og legger til at han synes Debbie Hayton som vi skrev om i artikkelen Transkvinner er menn – get over it! gjør en hederlig innsats for å kapre akkurat den tittelen.

Her legger vi i matriarken.no redaksjonen til at det er flere transseksuelle som insisterer på å være den mest hatede transseksuelle på planeten, men vi setter vår penger på Yardley, som er hatet av et ganske stort kobbel med transaktivister og transseksuelle. 

Yardly ble, som han sier det selv, engasjert i «this whole ting» for cirka syv år siden da han leste noe online om hvor fæle disse kvinnene – radikal feministene – var mot transpersoner. Han leste at transpersoners liv var truet og at radikal feminister forsøkte å stenge transpersoner ute fra offentligheten – samt mange andre grusomme ting rettet mot transpersoner som radikalfeminister ble anklaget for å drive med.

Så da bestemte Yardely seg for å ta en tur på twitter for å sjekke noen av de kvinnene han hadde fått navn på – og som hadde omdømme som onde, grusomme individer. Han sjekket twitterkontoene deres og fant at de hadde samtaler med personer som hevdet å være transkvinner, og så at disse kvinne ertet transkvinnene litt ved å avslutte samtalene med å si: “Have a good day, Sir”.

Yardley observerte at kvinnene som var anklaget for å være onde og hatefulle understreket det fundamentale ved personers biologiske kjønn. Han leste seg gjennom twittertrådene og fant verken dødstrusler eller hat. Men da Yardley fortsatte å tråkle seg nedover twittertråder og så hva voksne transfolk, kjente transfolk og transrettighets-campaigners skrev til kvinner kunne han ikke tro det hatet, misogynien, intoleransen og mangel på empati han så overfor kvinner. Yardly fant det frastøtende at denne gruppen med transmennesker, som liksom skulle være i hans sosiale gruppe, brukte hele livet på å trolle kvinner. Han legger til at han ser de holder på enda.

Yardley sier videre at disse transaktivistene da og nå oppfører seg sånn overfor enhver kvinne som er uenig med dem. Og han kommer inn på begrepet TERF som florerer på SoMe og som liksom skal bety “trans ekskluderende radikal feminister”, – et begrep som fester seg som lim seg til enhver kvinne som er uenig i transideologien.

Yardley tror ikke det er mange av de som blir kalt TERFs som faktisk er radikalfeminister eller gjør det arbeidet radikalfeminister historisk sett har gjort, og viser til anti- prostitusjons- kampanjer som Julie Bindel står bak og kvinnegrupper som står bak krisesenter for kvinner som for eksempel krisesenteret i Vancouver og andre supportgrupper for kvinner. Han trekker også frem Andrea Dworkin, forfatter, aktivist og radikalfeminist best kjent for sine analyser av pornografi. 

Miranda Yardly mener Radikalfeminisme blir demonisert, og at den måten radikalfeminismen blir demonisert på forteller deg alt du trenger å vite for å forstå hvordan transaktivister og transideologien ser på kvinner, kvinnegrupper og kvinners arbeid for kvinner.

Preston Sprinkel spør Yardly: Du er transseksuell og likevel veldig kritisk til transideologi, kan du forklare? Hva er dine erfaringer? Yardly svarer at det er tre ting som skiller han fra flesteparten av transaktivistene man ser i dag. Det første som skiller meg fra dem er at jeg er forferdelig arrogant og at jeg er en selvstendig tenker. Yardley sier videre at han finner at svært mange av påstandene som kommer fra transaktivister ikke stemmer eller responderer med virkeligheten. For eksempel var det en påstand om at en av tolv transpersoner dør før de er 30 år. Yardley som har undersøkt dette gir uttrykk for at det ikke er snev av sannhet i det.

Yardly sier at hvis man ser på påstanden om at transpersoner blir hyppigere drept en alle andre grupper så er det en påstand som ikke tåler dagens lys. Og ser du på funn der mange transkvinner blir drept så er det i veldig patriarkalske voldelige samfunn som Mexico, Brasil Equador og Italia. Det er fargede og spansktalende transkvinner som blir drept. Og når Yardly ser i rapporten at det er en gruppe på syv personer som er skutt så tenker han at det er gjengrelatert og knyttet til narkotika og prostitusjon. Og når man ser på dødstallene på de stedene flest transkvinner blir drept så er det vanskelig å ikke overestimere den totale mangelen på sammenligningsgrunnlag med de hvite middelaldrende ‘dataprogrammerende’ transaktivistene i USA eller UK (eller Norge legger redaksjonen til),  og hvor lite disse har til felles med de fattige, svarte eller spansktalende transkvinnene der ute som faktisk blir drept.
I Mexico, feirer de ikke akkurat homoseksualitet. Landet har massive problemer med organisert kriminalitet, machokultur, narkotika prostitusjon og gjenger. Yardly avslutter akkurat den passasjen med å si at den måten disse fattige fargede transkvinnenes død blir kuppet – primært for å berike hvite middelklasse menn, er skikkelig motbydelig.

Når Preston Sprinkel kommer inn på transkvinner – biologiske menn som har “transisjonert” til kvinner, understreker Miranda Yardly at ingen kan endre fra mann til kvinne. Du er enten kvinner (female) eller male mann (male). Ingen kan bli kvinne. «That’s it and forever it shall be” avslutter han og ler litt.

Yardly er klar på at han ikke tror man kan endre eller bytte kjønn. Han tror ideen om at man kan bytte kjønn er en fantasi som er omfavnet av mennesker som tror kjønn bare handler kjønnsorganer (genitalia). Han mener videre at menn og kvinner fra vi blir født lever svært ulike liv fordi samfunnet sørger for det.

«One is not born a women, one becomes a women» siterer Yardly (Simone Beuvoir) og med det mener Simone Beuvoir  ifølge Yardly at man blir en kvinne fordi man som jentunge vokser opp i en verden dominert av menn.

Du bruker transseksuell om deg selv, hvorfor ikke transgender spør Preston Sprinkel. Å være trans er ikke en tilstand vi ser hos andre arter. Hvordan ser trans ut i dyreriket? Hvordan kan vi gjenkjenne en ku som trans? Hvor er denne typen adferd i dyreriket?

Yardly mener ideen om at et tredje kjønn er progressivt er feil. Det er en måte å håndtere homofile på. Å gi dem en måte å leve sitt liv på i samfunnet. De trengte en boks å putte homofile i. Det er ikke noe god ide å innføre et tredje kjønn.

Feminine homofile menn. Samfunnet forsøker å dytte feminine homofile menn ut av manneboksen. Men det er kvinners rom de vil inn, og det er kvinneidrett de vil inn i – det hele er en infiltrasjon av kvinners kultur uten respekt for kvinners grenser.

Disse mennene som infiltrerer kvinners rom, kan hende de identifiserer seg som kvinner, men de identifiserer seg ikke et sekund med kvinner slår Yardly fast.
Han kaller de bedragere (imposters).

Miranda Yardly ser ikke at menn som identifiserer seg som kvinner respekterer kvinner eller kvinners behov for privacy. 

Når vi er kommet omtrent 28. minutter ut i videoen går samtalen over på autogynfili blant transseksuelle og transpersoner. Autogynefili er et emne Yardly gjerne skulle forsket på. Svært mange transseksuelle, transkvinner, crossdressers lider av autogynefili som er knyttet til seksuell opphisselse.  

Yardly gir uttrykk for at autogynefile i hovedsak deles inn i to grupper; Feminine homofile menn som lever ut den homofile mannens ide av hva en kvinne er. Og heterofile maskuline menn som lever ut den heterofile mannens ide om hva en kvinne er. Dette emnet og den samtalen vi følger opp i en artikkel som kommer ut senere. For de som er interessert så skriver Miranda Yardly om autogynefili her