Elise Aubert Lindbæk
Hvem var landets aller første krigskorrespondent? Lise Lindbæk og Gerda Grepp dekket begge den spanske borgerkrigen, men selv om Grepp kom dit først, er det ofte Lindbæk som fremheves som den første kvinnelige krigskorrespondenten.
Elise Aubert Lindbæk, bedre kjent som Lise Lindbæk, ble født 1. januar i 1905 i København. Foreldrene var presten og journalisten Peder Lindbæk og lærerinne og skribent Sofie Aubert.
Linbæk vokste først opp i København, men familien flyttet senere til Roskilde. Her bodde de frem til faren hennes døde. Farens helse var sterkt svekket etter å ha vært på Vestfronten, og han døde da Lindbæk var 14 år gammel.
Etter at moren ble enke, flyttet Lindbæk og moren til Kristiania (Oslo) i 1920. Lindbæk tok eksamen artium ved Frogner gymnas i 1922, og gikk deretter i gang med klassiske studier og arkeologi.
I 1924 reiste hun til Napoli og jobbet som guvernante, og det var derfra hun leverte sine første artikler til Oslo-pressen. I 1926 skrev hun om Umberto Nobile, luftskipet til Roald Amundsen, og med denne saken fikk hun sitt journalistiske gjennombrudd.
På en utgraving i Hellas møtte Lindbæk den svenske arkeologen og skribenten Sanfrid Neander-Nilsson, og de to giftet seg i 1927. Seks år senere ble imidlertid ekteskapet oppløst av politiske årsaker. Neander-Nilsson sto på nazistenes side, og det kunne ikke Lindbæk akseptere. I mellomtiden hadde de fått en datter, Janka, som ble født i 1929. Lindbæk tok med seg datteren og slo seg ned i Genève hvor hun tok på seg oppdrag for norske aviser.
I 1933 møtte hun det tyske flyktningen Max Hodann, som var sexolog og som hadde bodd i Berlin. Begge var opptatt av forholdene for jøder, og sammen dro de til Palestina og skrev boken «Jødene vender hjem».
Elise Aubert Lindbæk i Paletina
De bestemte seg etter hvert å flytte til Oslo, men tiden der ble turbulent. Mistenksomheten mot jøder førte til at de ble utsatt for baksnakking og kampanjer fra Nasjonal Samling, blant annet på bakgrunn av Hodanns arbeid som sexolog.
Lindbæks samfunnsengasjement førte henne til Spania og fronten i 1936, hvor hun skrev reportasjen Bataljon Thälman, som er en av hennes beste reportasjer. Hun ble, gjennom reportasjene fra krigen, kjent i hele Skandinavia, men det intense arbeidet førte til at forholdet hennes til Max Hodann tok slutt.
Etter at Franco overtok makten i 1939, engasjerte Lindbæk seg for de spanske flyktningebarna som hadde kommet til Frankrike. Selv hadde hun en dramatisk flukt til Algerie og videre til Casablanca da tyskerne inntok Paris, og etter å ha vært der i et år, flyktet hun videre til USA. Datteren hadde hun sendt hjem til moren sin som fortsatt bodde i Norge. Lindbæk brukte tiden i USA til å skrive artikler for Nordisk Tidende og med å undervise ved et par universiteter. I tillegg redigerte hun en antologi kalt «Tusen norske skip».
Da hun endelig kunne returnere til Europa etter krigen, var det over seks år siden hun så datteren sin sist. Uheldigvis hadde årene som krigsreporter og livet i eksil gitt henne et alvorlig alkoholproblem.
Lindbæk ga likevel ikke opp, og fortsatte å jobbe som journalist etter krigen. Blant annet engasjerte hun seg for krigsseilerne, og hun var i Nord-Norge og lagde en stor artikkelserie for Arbeiderbladet om gjenoppbyggingen av regionen.
Fra 1945 til 1949 jobbet hun som journalist for FN. I 1950-årene jobbet hun mesteparten av tiden i Tyskland, hvor hun skrev reportasjer både fra Øst-Tyskland og vest-Tyskland. Den siste store reportasjen hun lagde var om de gjenglemte barna i Tyskland. Det var blant annet uønskede barn etter forhold mellom tyske kvinner og amerikanske soldater. Ingen ville ha disse barna, men i tillegg til å skrive om den engasjerte Lindbæk seg i deres skjebne og hjalp til med å skaffe dem adoptivforeldre.
Men i 1961 var det slutt. Den 13. mars gikk Lindbæk ut i sjøen ved kysten i Kiel og druknet seg. Hun er begravd i Roskilde i Danmark.
(Kilde: Wikipedia, Slapgard, Sigrun: Lise Lindbæk i Norsk biografisk leksikon på snl.no.)