av Margrethe Voll Storaas stipendiat ved Norges idrettshøgskole

Klargjøring av innsenders relasjon til Matriarken og WDI Norge:

Jeg har, slik jeg oppmuntrer alle til å gjøre, underskrevet erklæringen til WDI som oppsummerer hvordan menneskerettighetene og FNs kvinnekonvensjon er baserte på kjønn og ikke kjønnsidentitet. Jeg har ikke vært med å grunnlegge WDI Norge og aldri vært medlem av organisasjonen, verken hjemme eller internasjonalt. Dette er fordi jeg ikke deler hele deres politiske plattform og er usikker på hvor jeg står nøyaktig på lovgivning f.eks. om surrogati og sexkjøp. Opposisjon til det rasktvoksende presset mot å erstatte kroppens kjønn med mental forestilling (kjønnsidentitet) i lov, fellesinstitusjoner og avkrevd dagligtale derimot spenner over alle politiske leirer. WDI fronter, som den eneste organisasjonen i Norge, usjenert og målrettet saken i sin helhet. Jeg har derfor spurt styret i WDI blant annet ved Christina Eline Ellingsen og Anne Kalvig om å få publisere på deres nettsider et tekstmateriale som er for stort for kronikkformatet. Ellingsen og Kalvig kjenner jeg utelukkende gjennom saken og har jeg enda til gode å møte personlig. Det gleder jeg meg til, både som ung kvinne, feminist og akademiker. Mens jeg mener meg kompetent i den integrerte samfunnsanalysen nedenfor er analysen i del to kun gjort etter beste evne og er ikke en formelt korrekt tekstanalyse på doktorgradsnivå, da jeg trenes som forsker i andre metoder. I tillegg deler jeg altså politisk syn i kjønnsspråksaken med Ellingsen, den ene av partene. Derfor signerer jeg ikke del to, som publiseres senere, med stillingstittel og arbeidssted.

Foto: Ceci n´est pas une femme – (dette er ikke en kvinne).

Som advokat Jon Wessel-Aas forklarer må en ytring som vurderes for straff etter hatytringsparagrafen 185 alltid tolkes «i den konkrete konteksten den er fremsatt i». I denne teksten vil jeg gi mitt perspektiv på Twitter-uttalelsene som Christine Marie Jentoft har anmeldt Christine Eline Ellingsen for og deres umiddelbare (mikro) og strukturelle (makro) kontekst. Deretter analyserer jeg tentativt materialet som har utløst etterforskning av Ellingsen, opp mot Jentofts seneste beskrivelse på Facebook av sin forståelse av forholdene under etterforskning (del to).

Teksten er skrevet i mitt eget språk, der tredjepersonspronomen som ordgruppe har kjønn og ikke kjønnsidentitet som referansefunksjon. Jeg har rett til å bruke mitt eget etablerte språk, som selvsagt er det eneste rette for meg, det være seg om kjønn eller andre temaer. Det utgjør et kulturelt overgrep mot en befolkning å presse dem fra sin språkkultur, som jeg vil argumentere for at den aktuelle straffeforfølgelsen kan sees i lys av.

Først mikro-kontekst: en politisk debatt på sosiale medier

Christine Eline Ellingsen, leder på frivillig basis for WDI Norge, har hatt en langvarig og gjensidig frivillig debatt på diskusjonsplattformen Twitter med Christine Marie Jentoft sin private konto.

For dem som er ukjent med mediet er det på Twitter fritt fram og vanlig kutyme dersom man ikke ønsker å debattere med noen, å blokkere vedkommende, hvorpå man ikke selv kan bli tagget (få sin egen konto nevnt ved navn) eller «plaget» av den blokkerte kontoen lenger.

Ettersom Jentoft aldri gjorde dette med noen av de tre kontoene han nå har anmeldt (som privatperson) og mener seg utsatt for langvarig trakassering og hat av, kan man anta at han selv så en nytte i utvekslingen om kjønn som han deltok frivillig i.

Jentoft har bl.a. siden høst 2021 vært lønnet fulltidsrådgiver i Foreningen FRI. De fleste som jobber med offentlig formidling i politiske organisasjoner ønsker interaksjon i sosiale medier med både sivilbefolkningen og andre foreninger velkommen. Kun 7 av 29 anmeldte ytringer som retter seg mot hans person vedrørende kjønn er fra tiden da han var ulønnet aktivist før han begynte i jobben som rådgiver.

Videre er det et spørsmål om vi forstår sosialpsykologien til de nyeste sosiale mediene godt nok i vurderingen av kontekst. Hvordan påvirker det debattantene å ha diskusjoner i form av korte replikkutvekslinger med samme person over tid? Selv har jeg opplevd å utvikle en grad av familiaritet med folk jeg aldri har møtt, der den formelle, typisk «offentlige» skrivestilen fra starten av samtalen etterligner mer og mer typen muntlig tone man har overfor folk man kjenner på privat basis.

I tillegg er Twitter en plattform som i selve sin utforming utfordrer det klassiske skillet mellom formelle og sosiale arenaer. Der det på NRK Debatten og i spaltene kreves profesjonell tiltalemåte med tette skott overfor privatlivet, har man på Twitter politiske debatter innenfor sosiale rammer og belønningsmekanismer, med uklare grenser for hvor privatpersonen begynner i praten.

Da kan man fort ende opp med enkeltstående Twitter-meldinger som slår ekstra hardt fra seg for «likes» og såkalte «retweets» og som bruker en muntlig tone om privat erfaring i en politisk sak.

Det blir derfor kunstig på et helt nytt nivå, mener jeg, derfra å dissekere den sosialt fremdyrkede dialogen idet folk utenfra setter 1%’en av de mest hardtslående ytringene i et glassmonter, som om de var blitt ytret slik: alene for seg selv, uten en foranledning, uten en fortolkningsramme de to partene skaper kun mellom seg og over tid, i det som i hovedsak er en sosial relasjon og interaksjon.

Til sist kan sosiale medier mer enn redigerte medier forstås, mener jeg, som åsted for forhandling av den sosiale kontrakten mellom folk. Da er det bl.a. aksept i det gode selskap det forhandles om. Herunder er det å ikke vise folkeskikk overfor noen som trår over en grense overfor en selv eller sin gruppe en essensiell del av denne rådslagningen – hvis ikke er det jo ikke en reell forhandling.

Det samme mener jeg gjelder ved å vise faktiske følelser – noens sinnereaksjon over urett mot en selv overfor dem man mener har begått uretten er ikke hets mot sistnevnte. Den dagen uttalt, begrunnet sinne faller innunder «hets» er det blitt kriminelt å være menneske med ryggrad.

Sinnet kan derimot antagelig oppleves som hat, altså ubegrunnet utenom gruppetilhørighet, for mottager om vedkommende ikke selv ser sin egen udåd.

Margrethe Voll Storaas

Jeg er som de fleste enig i at retorisk sylskarpe eller tydelig sinte Twitter-meldinger er urimelig når det er uprovosert. Det bør derimot ikke ansees av politimyndighetene å være like urimelig om mottageren allerede tråkker over en grense overfor avsender, kanskje på et annet nivå enn den umiddelbart synlige utvekslingen.

For å vurdere det må vi se på makro-perspektivet, som også debattantene har med seg (i motsetning fra utenforstående i en såpass komplisert debatt, kan tenkes).

Makro-kontekst: kampen om språket

Der grasrotorganisasjonen WDI Norge lever på private donasjoner i beskjedent omfang har FRI over 30 millioner årlig i budsjett inkl. statlig støtte. Rådgivere herfra får også reportasjer og dokumentarer laget om seg av større mediehus; WDI må jobbe for hver centimeter i solen med egne kronikker selv.

Gjennom denne saken har Ellingsen for første gang fått betydelig medieoppmerksomhet gratis. Like fullt er den overnevnte maktasymmetrien det som gjaldt da Twitter-meldingene under lupen ble skrevet. Ergo: i Twitter-debatten om Foreningen FRIs kjernesak bokser Ellingsen utvilsomt oppover.

Som en politisk organisasjon med økonomi i tungvekter-klassen fremmer FRI suksessrikt ideen overfor lekfolk så vel som myndigheter om at kjønn bare er en indre overbevisning «med kroppslige komponenter» , istedenfor ordets historiske betydning for å henvise til reproduktiv evne, som selvsagt i tur har store sosiale og psykologiske konsekvenser for levd liv.

Forkjempere for den objektive redefinisjonen av et ord vi alle bruker sier ikke at kjønn er «noe mer enn biologi». De sier at kjønn er noe annet enn biologi. Før var det fysisk med sosiale og mentale etterpåfølgende konsekvenser, nå er det mentalt med følger for fysikken:

Istedenfor objektive fysiske forskjeller i arten vår kategoriseres kroppen etter selv-erklært indre. Det eneste objektive forholdet er altså selve erklæringen, da vi ikke kan verifisere noens indre følelses- og sjeleliv. (Det er noe av poenget f.eks. til kvalitative forskere som bruker dybdeintervjuer og ikke spørreskjemaer, for å respektere at forskere ikke har universell tilgang til individers subjektivitet.)

Det eneste vi da kan verifisere gjennom standardiserte metoder er selve erklæringen. Det vil si at mens kritikere av kjønnsidentitet som erstatning for kjønn som biologi anklages for å være «biologisk-essensialistiske» og derav reduksjonistiske, reduserer forkjemperne i praksis kjønn til noe så flyktig og magert som en talehandling. Det er knapt en «mer kompleks» vitenskapelig forståelse av kjønn, som der hevdes.

Ettersom identitetsmarkører er subjektivt gitt følger det at kjønnsidentitet herfra erklæres uten andre faste holdepunkter enn flytende kulturell symbolikk ved tegnsymbolene «kvinne» og «mann» i seg selv («det ordet passer meg»). Dette antar jeg er grunnen til at postmodernistiske kjønnsforskere og andre som støtter at kjønn i fellesspråket nå skal være mentalt determinert (om en person har hankjønnsbiologi men «kvinnelig kjønnsidentitet» er vedkommende objektivt en kvinne) enda har til gode å gi en definisjon av da mental «kvinne» og «mann» som gir at de er gjensidig ekskluderende og meningsfulle kategorier, slik forskerne og forkjempere selv bruker dem. Da måtte det ha fantes universelle trekk ved selve identifiseringen; enten markørene, som gir en kjønnsstereotypisk definisjon («alle med kvinnelig kjønnsidentitet liker ‘kvinneklær’, er mer feminine, har samme mimikk (?)»), eller talehandlingen, som gir en selvrefererende definisjon («Hva er en mann? En som sier at han er mann. Hva sier man at man er da? Mann. Hva er mann? En som sier han mann», osv).

Frikoblingen av fellesordet «kjønn» fra fellesrealiteten kropp utgjør en radikal idé på grunn av dens totale brudd med kjønnsspråket hittil. Ordene «mann» og «kvinne» har vært navn på biologien. Like fullt har ideen om at noens kjønn i stedet avgjøres av deres kjønnsidentitet (mental forestilling), og at kroppen i språket «følger etter», fått gjennomslagskraft på svært kort tid. Konsekvensene for juss men også medisinsk behandling er store, inkl. endret forståelse av hva «frisk» og «normalt» vil si.

Det er både helt vanlig og nødvendig å gå i debatt med relevante personer i store, viktige saker som dette på Twitter, særlig dem som angår en selv. Christina Ellingsen er selv kvinne og mor, slik kvinner og mødre alltid har vært under ordenes meningsdannelse: av hunkjønn. Symbolene som disse ordene er gir mening fordi de er brukt om en spesifikk gruppe i tokjønnsmodellen.

Jentoft jobber, med sin egen person som fremste retoriske verktøy av egen fri vilje, altså for en forståelsesmodell for kjønn som utraderer grunnlaget for ordene som Ellingsen bruker – også om seg selv. FRI som forening og frivillige aktivister (Jentoft var i begge roller ila utvekslingen) jobber målrettet for at det skal anses som objektivt feil å si at ens kjønn er personens reproduktive evne.

Det politiske og sterke sosiale presset fra bevegelsen gjør at språkendringen dithen er det stikk motsatte fra en naturlig språkutvikling. Den innebærer ikke at vi bare «utvider vår forståelse om kjønn», men at vi erstatter språket om kjønn, der vanlige folk løsrives sin egen historiske språkkultur. 

Utviklingen som Jentoft og andre profilerte aktivister står i bresjen for, med drahjelp fra millioner i budsjett og politisk makt fra sin anerkjente minoritetsstatus, presser Christina Ellingsen mot å miste sitt eget språk om seg selv i sitt eget land. Dette mener jeg er den korrekte samfunnsmessige konteksten til Twitter-meldingene og selve anmeldelsen.

Med andre ord: Kulturell assimilasjon

I et pluralistisk demokratisk samfunn lever altså ulike kulturelle grupper side om side. De deler, tross sine forskjeller i syn, samme felles konstitusjonelle rettigheter. Det er en helt vanlig og positiv del av dette mangfoldets dagligliv at gruppene prøver å påvirke hverandre gjennom bl.a. åpen, offentlig debatt.

Når én gruppe derimot utsettes for statlig press inn i en annen gruppes verdenssyn, menneskesyn og ideologi – i form av et sett av ideer om hvordan «det ideelle samfunn» ser ut i praksis gjennom radikal samfunnsendring – trossyn ellerspråk, til ufrivillig forsakelse av sin egen gruppes kultur, utgjør dette en illiberal form for press som kalles for kulturell assimilasjon.

Assimilasjon oppgis for vanligvis å være når en minoritet tvinges til å adoptere majoritetens kultur, hvorav det tydeligste og groveste eksempelet i Norge er fornorskingspolitikken ført av norske myndigheter overfor samene på 1850-1960t. Jeg ser i utgangspunktet på det som et godt tegn på minoriteters maktposisjon i politikken og høytstående stilling i befolkningen forøvrig, at rollene i dette tilfellet i dag er reversert: majoriteten presses inn i minoritetens verdenssyn, språk og kultur.

De siste ca. ti år har vi sett den politisk motiverte erstatningen av etablert språk om kjønn med nyspråk om kjønn, ut ifra hensyn utelukkende til transpersoner (oppgitt som mellom 0,7-2% av befolkningen), via innlemmelsen av ideen om og nytalen tilknyttet det moderne, teoretiske og abstrakte konseptet «kjønnsidentitet», i felles statlige organer og offentlige tjenesteytere.

Disse inkluderer flere direktorater (se Bufdir og Helsedir-nettsider om kjønn, samt deres offisielle informasjonskanal for ungdom, ung.no), statskanalen NRK, loven om endring av juridisk kjønn, någjeldende lovforslag om konverteringsterapi, lovforslag om innføringen av en tredje kjønnskategori (som er basert på «kjønnsidentitet» som objektiv størrelse, noe «alle» har), offentlige arbeidsgivere som høyskoler og universiteter inkludert den nøytrale kunnskapsplattformen Store Norske Leksikon som de eier, offentlig formidling fra Likestillings- og diskrimineringsombudet, store deler av helsevesenet og etterhvert skolevesen også ned til barnehagenivå.

Politikken som føres utgjør en aktiv undertrykking av det etablerte språket om kjønn hvor «kvinne» og «mann» er kulturelle navn på biologien, til fordel for en kjønnsteoretisk nyspråklig modell der «mann» og «kvinne» i stedet er kulturelle navn på indre identiteter uavhengig av kroppen.

Majoriteten av språkbrukere sanksjoneres sosialt og i økende grad formelt om de ikke tilslutter seg den nye modellen: i lignende ovenfra-og-ned-holdning myndighetene møtte det samiske folk med, oppfatter jeg, blir vanligtalende i dag fortalt at de er uopplyste og «enkle» i sitt syn på kjønn om de forankrer ordet i biologi.

Rådgivere fra de statsfinansierte programmene Rosa Kompetanse og Skeiv Kunnskap hentes inn offisielt av skolemyndighetene for å «lære» majoritetsbefolkningen å «snakke rett og tenke rett» om kjønn, altså noe de allerede snakker og tenker helt rett om – i sitt eget språk. I den grad det som heter normkritikkurs definerer kjønn etter indre identitet, samt anser verdinøytral virkelighetsbeskrivelse som normer og verdiladede holdninger til transpersoner, inngår disse i den kulturelle assimilasjonen.

Et særtrekk ved det moderne tilfellet er påfølgende hatsstempling av så vel lekfolk som debattanter som hatefulle og fordomsfulle om de takker nei til å la seg belære. Hatsstemplingen gjelder uavhengig, oppfatter jeg, om der brukes retorikk i debatten: det å ikke se på en person med kjønnsinkongruens som det kjønnet hen vedkjenner seg som regnes i seg selv for transfobisk. Om kvinner som protesterer brukes særlig begrepet «TERF» som skjellsord

Altså, av dem som ikke vil nullstille sine personlige assosiasjoner og sitt språks referansefunksjoner til gamle og «opptatte» ord om kjønn, skal de ikke bare forstås som dumme og uopplyste; de har også sviktende moralsk karakter som mennesker. Selv om hatsstemplingen skjer mest mellom sivile er ett eksempel fra statlig side, mener jeg, da LDO beskrev og sensurerte lovlige ytringer i eget kommentarfelt som transfobi og sensurerte dem deretter.

Av oss som åpent protesterer har så godt som alle blitt registrert som «antitrans» i det digitale, nå ulovlige rapporteringsverktøyet Shinigami Eyes samt mottatt klage til arbeidsgiver med krav om å miste jobben på grunnlag om «transfobi», meg selv inkludert. Det sås tvil om evnen til å forske og forelese eller jobbe med andre sårbare grupper, f.eks. innen helsevesen.

Politianmeldelse vites ikke hvor mye er brukt og på hvilket grunnlag, men jeg er kritisk til grunnlaget for at Ellingsen som førstekvinne ute, etterforskes; en intensivering i presset på dem som protesterer vi ser generelt er lengre fremskredent i andre land. (Jeg ser nærmere på dette i del to.)

Gitt den gradvise, systematiske utskiftningen av majoritetens språk med minoritetens nyspråk og en tydelig ufrivillighet blant brukere av det etablerte språket mener jeg vi befinner oss i samme kulturelle utslettelsesprosess som ved fornorskingspolitikken.

I vår tid gjelder det majoritetsbefolkningens dyptliggende og århundregamle språkkultur om noe tematisk avgrenset, men like fullt av betydning på så godt som alle livsområder, intimt for enhvers identitetsfølelse og uunnværlig meningsfullt for alle: ens eget kjønn og kjønnede relasjoner med hverandre. Det gir ikke etablert mening å si at man er kvinne/mann fordi man tenker at man er det (en selv-refererende definisjon).

Presedensen som settes i assimilasjonsprosessen er dessuten alvorlig. Om vi f.eks. får en tilsvarende utbrytergruppe fra språkfellesskapet rundt definisjonen av ordet «menneske», som objektivt presses fra en objektiv til en subjektiv forankring jf. en «artsidentitet», kombinert med gruppens politiske og sosiale minoritetsmakt, påvirkes nødvendigvis menneskerettighetene slik kjønnsbaserte rettigheter blir det nå. Lignende kan også skje med foreløpig objektive størrelser som alder, yrke, etnisitet, osv.

Det er viktig å understreke at en kulturell assimilasjon kan gjøres i beste mening også fra beslutningstakeres hold, uten at verken ministre, statlige arbeidsgivere eller aktivister og støttespillere for øvrig er verken samorganiserte eller seg bevisst prosessen hver enkelt bidrar til.

Det er tross alt ikke allmennkunnskap verken det rent språktekniske som utgjør en erstatning og ikke «utvidelse» av nåværende kjønnsmodell, eller de større strukturelle implikasjonene av deres egen (men for flere; uintenderte) språklige kulturrevolusjon. Sistnevnte innebærer assimilasjonsaspektet, et kulturelt overgrep og da unektelig umoralsk i seg selv, men også praktisk tilgang og derav rett til etablerte rettigheter som nevnt, som WDI gjør et uvurderlig opplysningsarbeid om. Dette gjelder særlig kvinner.

Gitt at både språkvitere og (språk)kulturforskere har vært iøynefallende fraværende i kjønnsspråkdebatten disse årene mener jeg ansvaret for manglende offentlig opplysning, i en sak som har språkets struktur og meningsdannelse som kjerne, i høy grad må tas av mitt eget akademia.

Neste tekst i serien

I neste tekst i denne gjennomgangen går jeg tilbake til informasjon som er gitt rundt anmeldelsen og etterforskningen av Ellingsen, forså å analysere råmaterialet som er Twitter-meldingene opp mot Jentofts egen gjenfortelling i sosiale medier. I en populær Facebook-status etter Faktisk.no-artikkelen, med over 2000 likes og gjengitt både i Subjekt og BLIKK, hevder nemlig Jentoft seg utsatt for systematisk persontrakassering over tid.

Han kaller på dette grunnlag Ellingsen, som sier hun er anmeldt for å si biologiske sannheter, for en løgner: «Personen jeg har anmeldt driver ikke bare å regelrett lyver om hva hun er anmeldt for. Hun forsøker å gjøre seg til martyr på vegne av kvinner og har null kvaler med å samarbeide med hvem som helst eller bidra til ekstremt vrange fremstillinger av saken.» De injuriende påstandene er i skrivende delt over 470 ganger.

Både på grunn av Jentofts svartmaling av en person han allerede har påført en belastning via straffeforfølgelse, og svart-hvitt-maling av sak prinsipielt av høy allmenn interesse mener jeg at Jentofts gjengivelse ikke kan bli stående uimotsagt.

Del 2 finner du her..