En død tiur var årsaken til at Magnhild Bråthen og faren hennes havnet i Grininfengsel som tyske krigsfanger. Men det var bare starten på et to år langt mareritt som førte Bråthen til fangeleiren Ravensbrück i Tyskland.
Ravensprûck fangeleir i Tyskland
Magnhild Bråthen ble født den 16. mars 1924 i Våler i Østfold. Foreldrene var Petter Antonsen Femtegjeld og Marta Janette Emilie Femtegjeld. Bråthen vokste opp på gården Femtegjeld, men da hun var 13 år gammel døde moren hennes. De neste årene bodde hun på gården sammen med faren og brødrene sine, frem til den skjebnesvangre dagen i 1943.
Det var like før hun skulle feire 19-årsdagen sin. Plutselig dukket flere SS-soldater opp på tunet. De ransaket hele huset og eiendommen, uten å fortelle familien hva de var ute etter. Men saken var den at soldatene hadde funnet en skutt tiur ikke så langt fra gården, og de skjønte dermed at noen i området hadde skytevåpen, noe som var illegalt på den tiden. Soldatene gjennomsøkte alle bygningene, men fant ingen skytevåpen. Familien trodde derfor at alt var i orden, men den gang ei.
Det hører også med til historien at en av sidebygningene på gården var utleid til en far og en sønn. Disse to rømte til Sverige, men soldatene gikk likevel etter familien Femtegjeld. Sammen med faren og en av brødrene, ble Bråthen pågrepet og ført til fengslet i Moss, hvor hun havnet på enecelle. Alle tre ble avhørt, uten at politiet kom noen vei. Noen dager etter pågripelsen, ble broren sluppet fri, mens Bråthen og hennes far ble fraktet videre til fengslet i Fredrikstad. Hvorfor broren ble sluppet fri og de to andre ikke, vites ikke.
I fengslet i Fredrikstad fortsatte avhørene, uten at politiet kom noe lenger med oppklaringen. Ingen våpen ble funnet, og Bråthen visste at hun var uskyldig. Likevel ble hun og faren sendt videre til Grini etter å ha tilbragt noen måneder i fengslet i Fredrikstad. Faren ble etter en stund sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, men ble sluppet fri etter en stund. Det ble dessverre ikke datteren hans.
Magnhild Bråthen
På Grini var det tøffe forhold. Bråthen forsto ikke hva de tyske soldatene sa, men de andre kvinnene som satt der, hjalp henne så godt de kunne. Etter noen måneder på Grini, fikk hun beskjed om at hun skulle sendes til Ravensbrück i Tyskland.
– Jeg forsto ingenting. Jeg hadde jo ikke gjort noe galt, og nå skulle jeg altså rykkes vekk fra den tryggheten jeg følte jeg hadde på Grini, på tross av de ytre omstendighetene, uttalte Bråthen i et intervju etter krigen. De andre kvinnene som hun sonet sammen med på Grini, samle sammen ting de kunne unnvære slik at Bråthen fikk med seg noen ekstra klær og sko til Tyskland. Men dette ble tatt fra henne like etter ankomsten i den Tyske leiren.
Før hun ble sendt avgårde, måtte hun innom en legesjekk da nazistene ikke ville ha noen med dårlig helse eller dårlige tenner. Tannlegen trakk like godt tre av tennene til Bråthen, for sikkerhets skyld, før hun reiste.
Den 6. oktober 1943 ble Bråthen og de andre krigsfangene sendt til Århus i Danmark med fangeskipet Monte Rosa. Fangene måtte oppholde seg under dekk hele turen, og forholdene var svært dårlige. I alt 28 kvinner delte et rom sammen, blant dem var to jødiske kvinner. Det ble satt inn en bøtte som skulle fungere som toalett. Etter hvert ble stanken uutholdelig, men det bekymret ikke vaktene om bord. Fra Århus ble fangene fraktet videre med jernbane til Kiel, deretter videre til Berlin hvor de ble plukket opp av lastebiler og kjørt videre til kvinneleiren Ravensbrûck. Her fikk hun utdelt fangenummer 24 141.
I leiren ble alle eiendeler tatt fra dem, de måtte kle seg nakne og dusje foran fangevokterne. Det eneste de fikk beholde, var tannbørsten og et såpestykke. Deretter ble de sendt til gynekologisk undersøkelse.
I likhet med mange av de andre unge kvinnene i leiren, fikk Bråthen tilbud om å prostituere seg ved bordellet i Sachsenhausen mot å få bedre soningsforhold og større matrasjoner. Dette avslo hun.
Dagene i leiren var preget av strenge rutiner. Dagen startet med vekking klokken halv fire, og etter en frokost bestående av tynn kaffe og tørt brød, startet morgenappellen. Morgenappellene kunne vare i opp til to timer, og fangene måtte stå ute uansett vær.
De kvinnelige SS-vokterne i leiren ble kalt «flaggermusene» på grunn av at de svarte kapper som blafret i vinden. De var brutale, og både slo og pisket dem uten fare for noen reaksjon.
Arbeidsdagen startet klokken 07.00, og varte i ti timer. Etter arbeidsdagens slutt måtte fangene delta på kveldsappell, en appell som kunne vare lenge hvis noen hadde prøvd å rømme. Da måtte alle fangene stå til søket etter rømlingen var avsluttet.
Fangene jobbet på fabrikker i nærheten av leiren, blant annet ved Siemens Halske, som hadde tjue fabrikkhaller tilknyttet Ravensbrück. Bråthen havnet i arbeidsgruppen som skuffet sand opp i vogner og trillet dem vekk.
Hun var også ved steinvalsen, en vals som ble drevet av muskelkraft. Kvinnene fikk et tau over skuldrene og måtte dra den i gang. Dette var et tungt arbeid som varte i mange timer.
Arbeidsplassen lå et stykke unna brakkene, og fangene fikk beskjed om å synge når de gikk til og fra arbeidet.
– Vi gjorde som vi fikk beskjed om, uansett hvor tåpelig det virket. Vi hadde lært oss at den beste måten vi kunne overleve oppholdet på, var å gjøre som vi fikk ordre om, og gjøre oss så usynlige som mulig, fortalte Bråthen i et intervju mange år senere.
Etter å ha vært syk en periode, fikk Magnhild jobbe på ”bekleidungsverk” hvor flere norske kvinner arbeidet med å lage fangetøy og militærtøy. Fangevokterne var menneskelige, og arbeidet foregikk under tak, så det var en god periode for henne.
Under oppholdet i Ravensbrück hadde hun ingen kontakt med familien hjemme. Hun fikk ikke motta brev, og det ene brevet hun fikk sende hjem kom aldri frem.
Maten de fikk var stort sett tynn kålsuppe og brød. I 1944 begynte matpakkene fra Røde Kors å komme. Ikke alle pakkene kom frem, men de norske kvinnene delte det lille de fikk. Innholdet i pakkene var så ymse: havregryn, sukker, tørrmelk, tannkrem, tannbørste, såpe, sardiner og sigaretter.
Drikkevannet var ofte urent, så mange slet med magetrøbbel. Sykdommene florerte i leiren, men det var lite hjelp å få, og mange døde. På begynnelsen av krigen var det 300 til 400 fanger i hver brakke, men dette økte etter hvert til rundt 800. I 1944 måtte leirledelsen ta i bruk telt for å få plass til ungarske jøder og romfolk. Fangene visste at det var et krematorium i leiren, og de kjente lukta av røyken derfra dag og natt. Det de ikke visste var at det også ble konstruert et gasskammer utafor leiren.
Mellom 40 000 og 50 000 fanger ble drept i leiren, men dersom man tar med alle dødsfall på grunn av sykdom, sult og annet var oppunder 90 000 som døde i Ravensbrückleiren og de tilhørende satellittleirene. Mot slutten av 1944 ble det bygget gasskamre tilsluttet leiren. En forsker har konkludert med at det var 5793 kvinner som ble sendt i gasskammeret i Ravensbrück, mens andre anslag ligger på mellom 1500 og 3000. Tallene er usikre på grunn av mangelfulle arkiv. Det man vet mer sikkert er at 132 000 kvinner og barn og 20 000 menn ble registrert som fanger der mellom 1939 og 1945. I tillegg var det omkring 1000 unge kvinner i ungdomskonsentrasjonsleirene Uckermark og Moringen, som sorterte under Ravensbrück. Fangene kom fra rundt 40 nasjoner, hvorav 103 norske kvinner. Omkring 40 000 fanger var i live da leiren ble frigjort
Magnhild Bråthen ble hentet av Svensk Røde Kors og de hvite bussene den 7.april 1945 og kjørt til Malmø i Sverige: Først ble de danske fangene kalt frem til kommandanten, og deretter de norske. Til sin store forundring fikk de bade og ta på seg rene, fine klær. Bråthen fikk en rød silkekjole, strømper og sko. Etter mange timers venting ble kvinnene ført ut porten i fangeleiren hvor det sto svenske Røde Kors-ansatte og ønsket dem god morgen.
Den 26. mai kom hun tilbake til Norge, etter å ha ligget på sykehus og blitt behandlet for gulsott. Men selv om kroppen leget seg, var ungdomsårene ødelagt. Bråthen brukte tid på å komme tilbake til en normal hverdag, men etter hvert traff hun Edgar Bråthen da hun fikk seg jobb på en fabrikk, og senere giftet hun seg med han. De bosatte seg i Våler i Østfold og fikk tre barn sammen. To gutter og en jente.
Etter andre verdenskrig var Bråthen en av tidsvitnene som deltok på Aktive Fredsreisers turer til Ravensbrück, hvor hun fortalte om oppholdet sitt der.
Magnhild Bråthen døde 1.mars 2016 i Råde.
(Kilde: Aktive Fredsreiser, Wikipedia, lokalhistoriewiki, hvitebusser ).