Rådgiver i Rosa Kompetanse Miriam Aurora Hammer Pedersen skriver i media24 at det ikke er transpersoner som har bedt om endringene i barneloven, og at transpersoner ikke er så opptatt av J.K Rowling som det media skal ha det til.
Vi er mange som vet at transpersoner ikke egentlig har noe med transaktivisme å gjøre. Transpersoner brukes både som våpen og skjold i politikk som svekker kvinners rettsvern. Når kvinner påpeker at kvinners rettsvern svekkes, gir det å tilsynelatende forsvare transpersoner en lisens til nye høyder med kvinneforakt.
Transaktivisme er ikke en menneskerettighetsbevegelse, og kan heller ikke sies å ha så mye med transpersoners rettigheter å gjøre, da aktivismen også angriper transpersoner. Transaktivisme er en ny aktivismeform, som fordi den ikke gir rom for meningsmangfold, har utviklet seg til å bli en ansamling av de mest kvinneforaktende, aggressive og totalitære ideologiene det er mulig å oppdrive. Som kjent må man være intolerant mot intoleranse, fordi intoleranse medfører aggresjon og brutalitet som alltid vil overvinne toleranse og rasjonalitet. (Poppers paradox – Paradox of Tolerance)
Å kritisere transaktivisme er ikke det samme som å kritisere transpersoner. Transaktivisme er en counter-cultural aktivismeform som har dukket opp de siste årene, som er aggresiv, voldelig og eksplisitt kvinnefiendtlig.
Transaktivismen presenterer en ideologi som er en sammenblanding av alle andres menneskerettighetskamper, og vekker med dette et enormt engagement hos vanlige folk som stiller seg bak toleranse og mangfold.
Transaktvismen imiterer homokamp, kvinnekamp og kamp mot rasisme. Men transaktivismen baserer seg på en oppfattelse av kjønn som ikke er kompatibel med verken homofiles rettigheter eller kvinnekamp.
Sammenligningen av undertrykkelse basert på hudfarge med kravet om å bli oppfattet som et kjønn blir også oppfattet som dypt provoserende for mange anti-rasister.
Kjønnskorrigerende behandling er verdens eldste form for konverteringsterapi. Konseptet om å være født i feil kropp ga opphavet til den første bruken av ordet “biseksualitet”, som ble brukt for å forsøke å forklare homoseksualitet. Hypotesen var at en homofil mann hadde en kvinnelig hjerne, og dermed var av to (bi) kjønn (sex). Denne teorien reflekterer hvordan “født i feil kropp” har opphav i heteronormative tankesett, som fremdeles praktiseres i land der homofili er forbudt, mens kjønnskorrigerende behandling er tillatt.
Transaktivisme har vokst frem fra et utgangspunkt der rasjonalitet – at kvinner er hunkjønn og har kjønnsbaserte rettigheter – har blitt stemplet som intoleranse. Resultatet er at brutale holdninger og kvinnesyn har fått utvikle seg fullstendig uregulert, under dekke av å skulle forsvare transpersoner.
For de uinnvidde virker den aggresjonen og kvinneforakten som kvinner møter når de snakker om kjønn fullstendig utenkelig. Men den er høyst reell, og forsvares nettopp fordi folk tror de forsvarer transpersoner. For eksempel gikk Trans Alliance UK ut i forrige uke med en oppfordring til å drepe kvinner. Argumentet var at en hver menneskerettighetsbevegelse nødvendigvis må ende med blodsutgytelse for å overvinne undertrykkende makteliter.
Samme uke i Spania hang transaktivister opp en blodig dukke av en kvinnelig politiker på et minnesmerke for kvinners rettigheter, fordi hun hadde signert på at hun ville ivareta kvinners kjønnsbaserte rettigheter.
Aktivister har utviklet dedikerte programvarer for å overvåke meningsmotstandere – hovedsaklig kvinner – slik at det for kvinner medfører risiko for livslang forfølgelse å ytre seg om kvinners rettigheter. WHRC Norge meldte en av disse programvarene inn til Datatilsynet i forrige uke for brudd på personvernloven. Men programvaren er mørkere enn potensielle brudd på personvernloven. Shinigami Eyes er oppkalt etter evnet til å se hvor lenge noen har igjen å leve, og oppleves av mange som en trussel. I Norge i høst erklærte norske transaktivister at jaktsesongen på norske kvinner var åpnet.
En av Rød Ungdoms paroler 8.mars toget i Trøndelag 2020.
Kvinner som snakker om kjønnsbaserte rettigheter omtales som “rasshøl” som forsøker å “eliminere transpersoner”, “benekter transpersoners eksistens” og vil “ekskludere transpersoner fra samfunnet”, og sammenlignes ukritisk med alt fra slaveeiere til pådrivere for etnisk folkemord. I denne aktivismeformen er kvinner som forholder seg til biologi og eksisterende menneskerettigheter en undertrykkende overklasse. Det gir ikke mening, for hva skulle kvinner oppnå med å undertrykke transpersoner?
Å identifisere kvinner som en undertrykkende maktelite, og å oppfordre til drap er både irrasjonelt og brutalt – og ikke minst kvinneforaktende.
Kvinner og jenter har rett til å snakke om hvordan lovendringsforslag kan påvirke dem, som hunkjønn, uten å bli møtt med drapstrusler og trakassering. Kvinner og jenter skal også ha rett til å ytre seg uten å bli brennmerket av programvarer spesielt utviklet for å svarteliste dem.
Vi må gjenkjenne transaktivisme for hva den er – et aggressivt angrep på kvinner og et aggressivt angrep på kvinners rettigheter. Dette er en aktivismeform som gir lisens til kvinneforakt, til og med applaus, ved å gjemme seg bak en illusjon om transpersoners rettigheter. Dette er skadelig for alle, også transpersoner.
Vi må gjenkjenne transaktivisme for hva den er – et irrasjonelt og brutalt aktivismefenomen som angriper kvinner og jenter – og vi må ta avstand fra den.
Vi må stå opp for kvinners og jenters kjønnsbaserte menneskerettigheter, mot politikk som bruker transpersoner som påskudd for å slette biologisk kjønn, kvinne mor, morskap og kvinne fra lovverk. Og vi må ta avstand fra menn(esker) som bruker transpersoner som påskudd for å trakassere kvinner.
