Det er bare drøyt hundre år siden kvinner fikk lov til å studere ved universitetet og ta eksamen her til lands. I front for den kampen sto de kvinnelige legestudentene, som sloss mot vindmøller da de krevde å få gå opp til eksamen. Og aller først ut var Marie Spångberg.

Spångberg kom til verden den 23. november i 1865. Hun ble født inn i en familie med fem eldre brødre, en far som var urmaker og en mor som var frisør. Da hun var ett år gammel døde faren, og moren måtte forsørge familien som frisør ved forskjellige teatre i Kristiania.

Fire av de fem brødrene emigrerte senere til USA. Spångberg ville ha utdanning, og 19 år gammel tok hun guvernanteeksamen. Hun forlot skolen med utmerkede resultater og en attest som understreket at hun hadde vunnet “en meget glædelig grad af Aandens Modenhed og Udvikling”, samtidig som hennes tekkelige og beskjedne vesen ble påpekt.

Etter guvernanteeksamenen tok hun examen artium ved Fru Ragna Nielsens skole, og deretter begynte hun å studere medisin, et studium som var finansiert av hennes brødre.

På den tiden kunne kvinner studere medisin, men det var ikke tillatt for kvinner å ta eksamen. Flere forsøk ble gjort for å fremme en endring av lovverket, men til liten nytte.

Den akademiske ledelsen ved universitetet i Oslo – som kun besto av menn – avviste alle henvendelser. I et høringssvar til Stortinget skriver de at kvinner og menn er grunnleggende forskjellige. De viser til den tyske professoren Theodor von Bischoff, som mente at “kvinnens utviklingsnivå står nærmere barnets enn mannens”.

Han viste til at kvinners hoder er større enn menns sett i forhold til resten av kroppen (1:8 for menn, 1:6 for kvinner), og at ryggmargen hos kvinner er sterkere enn hos menn, og minner mer om ryggmargen hos dyr (!).

Men kronargumentet hans var selve hjernen: Han hadde veid 391 mannlige og 253 kvinnelige hjerner og fant at den mannlige hjerne i snitt var 134 gram tyngre enn de kvinnelige. I tillegg mente de mannlige professorene at kvinner tok skade av å lese for mye. Det kunne føre til hodepine, forskjellige nervøse symptomer og ikke minst, det kvinnelige og mannlige studenter sammen kunne føre til sykelig blodblanding med livsvarige følger; “til Sindssykdom grænsende Griller og sjælelige Selvpinsler samt nedbrutt Ernæring, der i et enkelt Tilfælde også voldte Døden”.

Til slutt anbefalte de medisinske professorene at kvinner kunne bli farmasøyter, for det krevde verken eksamen eller artium.

Men tidsånden presset seg frem, og i 1893, 20 år etter at kvinnene i Sverige, Danmark og Finland fikk tillatelse til å studere medisin, fikk Spångberg sin eksamen. Hun avla medisinsk embedseksamen ved universitetet i Oslo, og dermed ble hun Norges første kvinnelige lege, og den tredje kvinnen i landet med embetseksamen. (De to første var juristen Maren Cathrine Dahl og realisten Marie Geelmuyden).