Ytringsfrihet handler om å kunne stole på at det er argumentene bak uttrykkene som blir forfulgt og kritisert og eventuelt løftet eller lagt døde. Ikke mennesket bak ytringene. Ytringsfrihet har du når du er trygg nok til å si hva du mener og tåler å bli motsagt. Ytringsfrihet innenfor et samfunn betyr at du beskyttes mot hets og forfølging på grunn av noe du har sagt. Ytringsfrihet kan bidra til å gi  tilhørighet. Uavhengig av meninger deltar man i en pågående diskurs og er en del av et fellesskap. Derfor er ytringsfrihet viktigere enn at hver enkelt bare skal få si hva man vil. Det handler om et levende fellesskap. Det handler om et trygt fellesskap der meninger motsies og vokser og utvikler seg eller slås ned som ubrukelige i debatt og dialog, men der individet aldri trues med vold og straffeforfølging. 

Kvinner over hele verden vet godt hva det betyr ikke å kunne ytre seg i redsel for å bli angrepet. Ganske enkelt fordi menn generelt er sterkere enn kvinner, overalt og i alle kulturer. Den strukturelle kvinneundertrykkelsen som viser at du lever i et patriarkat ser du når kvinner som motsier menn blir kalt hatefulle og blir angrepet fra alle politiske retninger samtidig. Likevel har du tilhørighet i samfunnet så lenge du kan gi uttrykk for hva du mener uten å bli truet på livet, arrestert eller utestengt fra fellesskapet gjennom boikott og arbeidsforbud. Patriarkatets lovverk om ytringsfrihet, har i det offentlige beskyttet kvinners innspill i debatter og kvinners protester og krav om deltakelse. Det er sånn vi har fått til endringer. Det er gjennom meningsutvekslinger vi har endret holdninger og fått aksept for kvinnekamp. 

Men nå skjer det noe med ytringsfriheten. Nå samler patriarkatet krefter, og i et demokratisk samfunn kan det fort bli trangt for mange. Det har vi sett før. Det som ikke kan kjøpes og selges blir truende. Åndsliv blir fort ansett som oppvigleri. Det blir vanskelig å være kunstner eller tilhøre en gruppe som uttrykker og speiler upopulære eller uvante meninger eller fremviser noe som rokker ved det patriarkalske verdensbildet. En ny tid har lenge vært i emning, og konfrontert med forandring, skrur det bestående maktapparatet til og sikrer sine posisjoner og privilegier. Som vanlig ved bruk av uvitende støttespillere. Folkets frihet settes i spill for å sikre kontroll over arbeiderne. Nytten av ensretting for å styre befolkningen overgår tilsynelatende nytten av kreativitet og mangfoldig produksjon. Transhumanismen famler seg frem med oppspilte menn i spissen, som hemningsløst rydder vei for seg selv. De tror på satellitter i himmelen, ikke Gud. De tror på mineraler i fjellet, ikke jotner. Det yrende liv som folketro og fantasi nærer, har transhumanismen ingen bruk for: Udødelighet er målet. Kjærligheten er død. Det som ikke er viten, er falskt. Det en robot ikke kan lære, er ugyldig. Det menneskelige er forbi. Hvis vi ikke styrer utviklingen klokt. Hvis ikke motstemmene blir hørt.

Kunst har vi for å vise oss hvem vi er og hvor vi er og for å skape åndsverk som påminner oss om at vi er mer enn handelsvarer og arbeidskraft for makteliten. Derfor innsnevres ytringsfrihet og knebles kunstnere i samfunn der ensretting og kontroll av arbeidskraft er målet med omveltninger. Når arbeidsfolk forfølges for meninger og kunstnere fjernes fra ytringsrommet, er propaganda det siste som bejubles før de åndsforlatte og feige, de selvrettferdige og maktarrogante mister grepet og pøbelen tenner bålet der kvinner og kultur brennes. Kunstnere må ha et utvidet uttrykksrom i et demokratisk samfunn, men aldri falle for å sette andres liv i fare eller misbruke andre. Det er kunstens kvalitet som overgår ytring og gir oss de store fortellingene. En romanperson må kunne si det som ikke kan sies, nettopp for å vise hva som ikke kan sies. Et maleri må kunne avbilde det som ikke skal ses, for å vise hva som ikke kan ses. Musikk må kunne gi lyd til det som ikke kan høres. Derfor er det alvorlig når kunst knebles. Det er et symptom på at noe er i ferd med å gå galt for dem av oss som tror på en fri verden der alle individ er like verdifulle for fellesskapet som for seg selv. All begrensning av kunst og kunstnerens særegne plass i samfunnet burde det ropes opp om. Vi kan være iferd med å miste verdifulle rom for våre fortellinger om oss selv og beskrivelser av vår virkelighet. 

Det kan høres ut som en selvfølge å si at i et sivilisert samfunn må vi kunne føre en dialog og komme til en rimelig grad av konsensus for ikke å splitte befolkningen; at å kalle meningsmotstandere hatefulle er ikke et demokrati verdig; at vi tåler uenighet; at vi tåler å bli både såret og skuffet; at vi ikke tåler hat og krig, og at vi derfor må vi beskytte ytringsfriheten og bruke den innenfor et generøst ytringsrom der vi forklarer i stedet for å beskylde. Men det er ingen selvfølge for dem som i dag utestenges og sjikaneres og trues på livet. Det kan høres fint ut at vi sammen må bekjempe terror, men hvordan gjør vi det hvis vi slutter å diskutere det vi er uenige om? Hvis vi erstatter resonnement med beskyldninger? Og hva skal vi tilby de unge hvis vi knebler åndslivet. Om det sies å være for ikke å såre eller for ikke å miste kontroll eller for ikke å forføre, spiller ingen rolle. Kunst skal kunne såre og sette ut av kontroll og forføre. Kunst skal være et av de stedene vi lærer hverandre å leve uten å sette liv på spill og der vi skaper bevegelser og følelser som gir oss plass og gjør oss større. Kunst kan være kvalitetsuttrykket for både et sykt og et sunt samfunn, men uten kunst er det bare et dødt samfunn igjen. Så om kunstnerorganisasjonene kunne ta kunsten og kunstnernes parti i en viktig debatt om ytringsfrihet, ville det kanskje bli tydeligere hvor farlig det er å lukke dørene til rom vi uttrykker oss i. Da J.K. Rowling ble angrepet for å ha ytret seg om kjønn, var det ikke motstanden mot hennes meninger man kunne forventet kunstnerorganisasjoner reagerte på, men man kunne forventet at de reagerte på at forfatteren og uttrykksrommet der litteratur blir skapt ble angrepet.