Informert samtykke i Norge

I Norge er det foreldre som gir samtykke til medisinske inngrep på barn. Dette er også hovedregelen for barn med kjønnsinkongruens. Men det er gjort flere unntak fra denne regelen i forbindelse med kjønnsinkongruens hos barn. 

I Nasjonal retningslinje for behandling av kjønnsinkongruens er det gjort to unntak fra regelen om samtykke:

“Fra hovedregelen om foreldres rett til informasjon er det gjort to unntak:

• Helsepersonellet skal etter bestemmelsens andre ledd ikke informere foreldrene til pasienter mellom 12 og 16 år, hvis pasienten ikke ønsker det av grunner som bør respekteres. Slike grunner kan være motsetningsforhold mellom barn og foreldre, eller der barnet har grunn til å frykte sterke represalier eller fordømmelse dersom foreldrene blir kjent med at barnet har oppsøkt helsehjelp. Helsepersonell kan allikevel ikke unnlate å informere foreldrene om alvorlige psykiske lidelser, fare for selvskading, redusert utvikling, omgang med ulovlige rusmidler eller større fysiske skader.

• Etter bestemmelsens tredje ledd skal informasjon ikke gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, uavhengig av pasientens eller brukerens alder dersom tungtveiende hensyn til pasienten eller brukeren taler mot det. Dette er en snever unntaksregel som kun skal benyttes dersom «tungtveiende hensyn til pasienten taler imot å dele informasjonen. »

Av forarbeidene fremgår det at en alvorlig omsorgssviktsituasjon eller annen situasjon med alvorlig uro eller belastning, for eksempel knyttet til kjønnsidentitet, seksualitet eller psykososiale forhold er eksempler på slike tungtveiende hensyn.”

Selv om det vanligvis ikke er aktuelt at barn mellom 12-16 selv kan gi samtykke – for eksempel til bruk av pubertetsblokkere – åpner de nye retningslinjene for at barn allikevel kan det:

” Dersom unntaksreglene om å unnta informasjon fra foreldre anvendes, kan barn mellom 12 og 16 år selv samtykke til helsehjelp. Barn under 12 år vil ikke kunne samtykke til helsehjelp, selv om vilkåret for å unnta informasjon fra foreldre er oppfylt.” 

Det står videre at behandlere må vurdere om barnevernet burde kontaktes, om disse unntakene gjelder:

“I tilfeller der det ikke er tilrådelig å informere pasientens foreldre, må det vurderes om det foreligger opplysningsplikt til barnevernet. Dersom det foreligger opplysningsplikt til barnevernet skal opplysningene videreformidles uavhengig om barnet samtykker eller ikke, slik at barnevernet kan undersøke saken og sørge for at barnets interesser ivaretas, jf. helsepersonelloven § 3-4 (lovdata.no).”

Retningslinjene er lagt opp til å møte kravene i Yogyakarta-prinsippene. Disse kontroversielle prinsippene har blitt tatt i bruk i Norge og presenteres av helsedirektoratet som om de er offisielle menneskerettighetsprinsipper, til tross for at de ikke er godtatt av FN. Blant prinsippene finner vi krav om at staten skal gå til sak mot foreldre som ikke gir samtykke til medisinske inngrep på barn med kjønnsinkongruens. 

Dette er kontroversielt fordi de medisinske inngrepene det er snakk om har svakt kunnskapsgrunnlag og er å regne som eksperimentelle. 

Pål Surén og Birgitte Wirum Sand ved Folkehelseinstituttet har henvist til en nylig juridisk vurdering i UK og har bemerket:

“I den norske retningslinjen erkjennes det at det vitenskapelige grunnlaget er svakt, men anbefalingene forsvares likevel med at klinikere sitter på mye erfaringsbasert kunnskap.

Denne tankegangen ble avvist av den britiske domstolen, som mente behandlingen er å anse som eksperimentell: «This means it is, in our view, properly described as experimental treatment.»”

I den britiske saken Bell v Tavistock tok Keira Bell behandlingssenteret Tavistock & Newport til høyesterett for å få en vurdering av det juridiske grunnlaget om at barn gir samtykke til pubertetsblokkere. Retten fant at det er” høyst usannsynlig” og” tvilsomt” at mindreårige kan forstå omfanget av konsekvenser og risiko forbundet med pubertetsblokkere. Den nasjonale helsetjenesten avsluttet umiddelbart all bruk av blokkere på mindreårige, og stanset umiddelbart alle nye henvendelser av barn og mindreårige til klinikken. 

I Norge har ansatte ved Nasjonal Behandlingsenter for pasienter med kjønnsinkongruens og Folkehelseinstituttet kritisert de Nasjonale retningslinjene for å inneholde anbefalinger som bryter med helseloven. 

Norges eldste pasientorganisasjon for transseksuelle HBRS har kraftig kritisert den politiske prosessen bak utformingen av retningslinjene, som de kalte en “skinnprosess”. 

Norske leger og biologer har også kritisert håndteringen av kjønnsinkongruens i norsk helsevesen, hvor de varsler om med at forvirringen rundt definisjonen av kjønn og av hva som er fysisk mulig å oppnå medisinsk kan føre til en “medisinsk-etisk skandale”.