For denne moren har saken blitt et mareritt, og nå kan hun miste omsorgen for datteren sin. Fordi hun mener at datteren trenger hjelp. 

Det hele startet i fjor høst.– Vi har hatt utfordringer hjemme det siste året, fordi barnet mitt ønsket å flytte hjemmefra, sier moren, som vi har valgt å anonymisere av hensyn til barnet og familien. Hun er en kvinne i 40-årene som har eneomsorgen for datteren, som nå er mellom 16 og 18 år.

– I august fikk barnet tilbud om behandling hos Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i kommunen (BUP). Vi gikk ut fra at behandlingen var et terapeutisk tilbud der barnet vårt fikk tatt opp følelser, opplevelser og fikk hjelp til å nyansere og vanskelige situasjoner, forteller moren.

Hun håpet at behandlingen skulle gjøre situasjonen bedre, men isteden opplevde hun at konflikten mellom henne og datteren økte.

– Under et møte hos BUP kom det frem at datteren vår trodde at hvis hun fikk en alvorlig diagnose av psykologen, så ville det føre til at hun fikk rett på støtte fra Statens lånekasse for å bo utenfor hjemmet, forteller moren videre.

Etter jul ble barnevernet koblet inn i saken, da barnet nektet å bo hjemmet. Men flyttingen uten foreldrenes samtykke var ikke den største overraskelsen for mor og far. 

– I slutten av 2020 fortalte datteren min meg at hun opplever å være en gutt som er født i en jentekropp. Det kom overraskende på meg og faren hennes, for hun har aldri tidligere uttrykt noen usikkerhet knyttet til kjønnsidentiteten sin. Hun fortalte at hun ønsket å begynne med testosteron, og at hun ville operere vekk brystene sine, forteller hun.

– Jeg innrømmer at jeg ble sjokkert, sier moren, som først i februar oppdaget at både skolen og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i flere måneder har brukt et guttenavn på barnet hennes om omtalt barnet som «han», etter barnets ønske. Foreldrene ble aldri informert, verken av skolen eller BUP, om denne endringen.  

– Vi ante ingenting. Datteren min hadde en kjæreste frem til et år siden, og frem til behandlingen i BUP kledte hun seg og oppført seg som en typisk tenåringsjente. Jeg synes det er veldig rart at skolen og BUP endret kjønn på barnet mitt uten å ta med i betraktning at vi som omsorgspersoner er avhengig av å ha kjennskap til barnets tilstand for å kunne ta del i barnets utvikling, og ivareta barnets behov og ikke minst for å kunne oppfylle vår omsorgsplikt, forteller hun.

Da moren tok opp spørsmålet om hva som hadde skjedd og viste til at datteren nylig hadde hatt en guttekjæreste, fikk hun beskjed om at hun ikke aksepterte datterens nye kjønnsidentitet.

– Jeg skal innrømme at det er sårt. Jeg ga henne navnet hennes da hun ble født, og jeg sang henne i søvn med vuggesanger som inneholdt navnet hennes da hun var liten. Vi har ikke fått noen forståelse for at vi foreldrene uforberedt blir kastet inn i en ny virkelighet uten noe form for dialog, informasjon og avklaring av forventninger til oss. Jeg innrømmer at dette er sårt å få beskjed om at jeg opptrer krenkende, når jeg prøver å forstå hvordan barnet mitt på få måneder har endret sin identitet, sine fremtidsplaner og drømmer. Det er jo ikke «små justeringer» vi snakker om her. Derfor er det viktig for oss å forstå hva om har utløst dette, og sikre oss at barnet vårt blir ordentlig helsemessig kartlagt, og får riktig og forsvarlig behandling basert på en forsvarlig utredning.  

De tre siste månedene har datteren bodd hos et midlertidig beredskapshjem finansiert av barnevernet. I sin beslutning skriver barnevernet at de har lagt stor vekt på barnets egne synspunkter når det gjelder flytting ut av hjemme uten foreldrenes samtykke og før igangsettelse av undersøkelse av bekymringsmeldingen. Begge foreldrene har motsatt seg flyttingen, da de ønsker hjelp og bistand til å etablere en dialog med barnet, løse situasjonen hjemmet og reparere sine biologiske bånd. Men det har ikke latt seg gjøre da det ikke foreligget noen samværsplan eller noe form for familietiltak de siste månedene.

-Barnet mitt har ikke fått den hjelpen hun trenger. Vi har hatt flere konflikter mellom oss, men jeg mener det er viktig å sette inn tiltak hjemme før man flytter barnet ut. Jeg mener at barnevernets jobb først og fremst bør være å styrke biologiske bånd. I denne saken opplever jeg at det stikk motsatte skjer. De etatene som skal være der for å hjelpe oss, har isteden bidratt til å øke kløften mellom oss, sier moren.

Hun forteller at temaet med kjønnsidentitet er tabubelagt. Datteren har flere nære venninner som også har blitt selverklærte transer, og alle sammen tilhører samme nettverk og går i samme klasse på skolen.

– Datteren min er deprimert og trenger hjelp. Ifølge BUP har hun drevet med selvskading og det er fare for selvmord. Det er en alvorlig situasjon, og jeg har bedt om råd og hjelp for å styrke relasjonen mellom oss, men jeg har ikke blitt hørt, sier den fortvilede 40-åringen.

Hun er kritisk til at barnevernet innvilget ønsket om å flytte datteren til et beredskapshjem før de hadde undersøkt forholdene i hjemmet. Hun er også kritisk til BUP, som sendte bekymringsmelding til barnevernet før de hadde snakket med foreldrene. 

– Jeg føler meg uthengt som en dårlig mor, og jeg opplever at spesialistene som skal hjelpe datteren min bare bidrar til å gjøre saken verre. Det virker slik at disse etaene ikke ser barnet i familiekonteksten.

I forbindelse med at datteren ønsket å endre kjønn til gutt, begynte moren å undersøke hva den kjønnsbekreftende behandlingen går ut på. Hun forteller at hun fant ut at en rekke instanser, blant annet Folkehelseinstituttet (FHI), har utrykket bekymring om at «helsetilbud for kjønnsbekreftende behandling bygger på et for svakt kunnskapsgrunnlag og dokumenterer ikke at forsvarligheten ved kjønnsbekreftende behandling er ikke godt nok ivaretatt».

– Datteren min er under 18 år, og kjønnsbekreftende behandling til barn under 18 år kan ikke gis uten foreldrenes samtykke. Derfor tok jeg opp dialogen med barnet vårt igjen. Jeg ville snakke med henne om kildekritikk og ulike informasjonskilder, forteller moren. Datteren fortalte da at hun hadde vært på privat arrangement med andre ungdom på sin egen aldere der de hadde delt erfaringer og gitt hverandre råd om hvordan de bør bete seg for å kunne få diagnosen kjønnsdysfori fra Rikshospitalet. 

– Ingen i BUP ser ut til å ha gitt henne nødvendige opplysninger om kartleggingsforløpet og risikoer knyttet til kjønnskorrigerende behandling. Vårt barns manglende vilje til å snakke om bivirkninger knyttet til hormonbehandling, og manglende kildekritisk refleksjon, gjorde at jeg ble ytterligere bekymret for at BUP har ikke sikret at barnet vårt har fått riktig informasjon om hva det vil si å ta kjønnsbekreftende behandling. 

Moren forteller at hun er opptatt av å være lyttende ovenfor barnets følelser, at det er viktig for henne å ivareta barnets fysiske og psykiske helse, og at hun mener det er viktig at foreldrene hjelper sine barn med å ta en opplyst beslutning. En beslutning som er tuftet på kunnskap og vitenskap. 

– Jeg har forsøkt å finne en tilnærming som ikke avviser identiteten til barnet mitt. Jeg har sagt til henne at hun kan være og leve som en gutt om hun ønsker det, men jeg ba henne om å vente med å sette i gang en irreversibel behandling til hjernen er ferdig utviklet, eller at hun i det minste venter et par år slik at hun ikke tar noen forhastede beslutninger, forteller moren, som ikke føler at hun får støtte i dette synet hos de involverte offentlige instansene. Samtidig mener moren at helsesektoren er en juridisk og faglig kompleks sektor, for hvordan kan et barn på 16 se til at hun får en god og riktig behandling, før ting går galt?

– Med tanke på at vi ikke har hatt en dialog, råd og veiledning fra BUP om dette, er det uklart for oss hva behandleren forventer at vi foreldre skal foreta oss når et barn, uten å ha formidlet utfordringer med egen identitet før, plutselig ønsker å gjennomgå en kjønnskorrigerende behandling, sier hun.

I løpet av sakens gang har moren også fått kjennskap til at BUP har informert andre offentlige instanser og beredskapshjemmet om at det er sendt bekymringsmelding til barneverntjenesten, for å kunne koordinere tiltakene.

– Det fremstår for meg som at behandleren har ikke hatt noe form for refleksjon rundt det etiske dilemmaet som er knyttet til det å spre så krenkende og alvorlige beskyldninger, da alle andre enn omsorgspersonene har fått opplysninger som berører familien, sier moren.

Hun mener behandler i BUP burde ha vist mer respekt og skjermet familien, og kun delt de mest nødvendige opplysningene. Det er uansett barneverntjenesten som er ansvarlig av oppfølging av barnet etter at de mottar en bekymringsmelding.

– Jeg og barnets far stiller oss undrende til at vi som omsorgspersoner er blitt holdt utenfor, anklaget, umyndiggjort, og krenket av alle parter, all den tid verken BUP eller skolen har bidratt til å avklare forholdene. Det er for oss uforståelig at barnevernstjenesten tar beslutninger på bakgrunn av trusler om selvmord fremfor faglighet og etisk forsvarlighet, avslutter moren, som har klaget saken inn til Sivilombudsmannen da hun mener at klagen ikke ble realitetsbehandlet av statsforvaltningen (fylkesmannen).