Kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon, verken mer eller mindre, hvor hunkjønnet defineres av den av arten som har potensiale for å produsere store kjønnsceller, kalt ova, som inneholder både kromosomal og mitokondriell DNA. Hankjønn defineres av den av arten med potensiale for å produsere små kjønnsceller, kalt sperm, som kun inneholder kromosomal DNA.

Denne tekniske forskjellen på kjønnene er viktig, fordi konsekvensene av disse forskjellene er det som direkte og indirekte fører til utnyttelse, vold og diskriminering av kvinner.

Hunkjønnet er den eneste kilden til nye generasjoner av en art, og forvaltningen av hunkjønn har hatt en sentral rolle i utviklingen av menneskets sivilisasjon. 

Denne forvaltningen ser vi både i agrikultur, i utviklingen av eiendomsrett, og i fraværet av kvinners menneskerettigheter inntil ganske nylig. Vi ser også denne forvaltningen av hunkjønn og reproduksjon gjennom kjønnsbasert kriminalitet som barne-ekteskap, tvangsekteskap, hallikvirksomhet og kjønnslemlestelse, som er sentrale temaer i PROP. 66 L.

Kvinner er hunkjønn. Hunkjønn er den av artene som møter all risiko i forbindelse med reproduksjon. For mennesker inkluderer denne risikoen sosiale, økonomiske, juridiske og fysiske faktorer. Det som er viktig for WHRC å få frem, er at kvinners rettigheter er utformet for å motvirke slik risiko. Å fjerne ordet “kvinne” og å endre på definisjonen av kjønn, sletter i praksis kvinners rettigheter, og er et angrep på kvinners menneskerettigheter.

Til tross for dette, har en rekke instanser både nasjonalt og internasjonalt, mottat krav fra forskjellige organisasjoner som under påskudd av å gjøre rettsvern mer “inkluderende”, ironisk nok ber om at ordet kvinne fjernes, og at ordet “sex”, som referer til kjønn, skal erstattes av “gender”, som referer til sosialt kjønn.

Regjeringsforslaget prop 66 L, spesielt kapittel 7 og 8, reflekterer akkurat den internasjonale trenden som har ført til opprettelsen av WHRC. Til tross for at regjeringsforslaget omhandler de mest alvorlige og eksplisitte formene som kvinneundertrykkelse kan ta, foreslår allikevel regjeringen at kjønn ikke skal inkluderes i straffeloven. Samtidig foreslås det at kjønnsidentitet skal inkluderes. 

Vi støtter ikke regjeringens forslag om å ekskludere kjønn fra de aktuelle paragrafene i straffeloven. Vi støtter ekspertvurderingens anbefaling om å inkludere kjønn i de aktuelle paragrafene i straffeloven, spesielt i paragraf 77 om skjerpende omstendigheter. Barne-ekteskap og kjønnslemlestelse er kjønnsbasert kriminalitet, og burde kunne registreres som nettopp dette, både for å kunne utøve rettferdighet for de fornærmede, men også for at forskning på kriminalitet kan baseres på god data. 

Vi støtter ikke regjeringens forslag om å innlemme kjønnsidentitet i de aktuelle paragrafene i straffeloven. Dette fordi kjønnsidenitet pr definisjon er en subjektiv trosoppfattelse, og regjeringen bestemte i 2015 at subjektive oppfattelser ikke kan legge føringer for hva som ansees som straffbart, da de fjernet blasfemiparagrafen. Vurderingen om man bør gjeninnføre subjektive trosoppfattelser i straffeloven trenger etter vår mening en egen utredning på et helt annet premiss enn det dette regjeringsforslaget er basert på.

Vi er prinsipielt imot til at subjektive trosoppfattelser som kjønnsidentitet skal innlemmes i straffeloven, ikke fordi vi mener personer som opplever å ha en kjønnsidentitet ikke skal ha strafferettslig vern, men fordi kjønnsidentitet pr definisjon er en spesifikk type subjektiv trosoppfattelse, og det å innlemme en slik subjektiv trosoppfattelse vet vi vil føre til brudd på andre menneskerettigheter, som tankefrihet, ytringsfrihet og kvinners kjønnsbaserte rettigheter. Vi vet dette fordi kvinner allerede nå trakasseres for å ikke dele slike subjektive trosoppfattelser.

Flere kvinner i Norge har blitt politianmeldt for hatkriminalitet for å påpeke den objektive realiteten av kjønn og kjønnsbaserte rettigheter. Henleggelsene av disse anmeldelsene har så blitt brukt som argument for at mennesker som tror på kjønnsidentitet trenger bedre rettsvern. I Norge som i utlandet ansees selve definisjonen av kvinne og av biologisk kjønn som hatefullt.

Nærmest umiddelbart etter at Norge endret loven om juridisk kjønn, som lar enhver person over 6 år endre personnummer uten krav om dokumentasjon på intensjon eller motivasjon, begynte kvinner å bli anmeldt for diskriminering.

Det er viktig å forstå at det ikke er mulig å differensiere mellom en pre-operativ, selvidentifisert transkvinne og en hvilken som helst mann. I en sak som har vakt oppsikt for mange kvinner, ble en kvinne først politianmeldt fordi hun spurte en pre-operativ, selvidentifisert transkvinne om hva de gjorde i kvinnegarderoben. Da politiet henla saken, tok transkvinnen kvinnen til sak gjennom likestilling og diskrimineringsombudet, som ga dem medhold. LDO erklærte altså at det er diskriminering av kvinner å be hankjønn forlate kvinnerom. Saken ble anket, og til slutt avvist, men ikke uten betydelige økonomiske og emosjonelle kostnader for kvinnen.

Vi anmoder komiteen om å avvise forslagene og sende det tilbake til Stortinget for grundigere vurderinger.